Kopi av min tredje mail om vindkraft til politikerne i Bjerkreim kommune (en av de største og naturmessig flotteste kommunene i Rogaland fylke), sendt 9. mars 2023. For tidligere åpne brev til Bjerkreim kommunestyre, se her.
Kjære politikere og folkevalgte og andre i Bjerkreim kommune dette måtte angå,
Noen av dere vil huske at jeg sendte dere en mail for snart ett år siden, da dere skulle ha en avgjørende avstemning om framtiden til Faure og omegn. Jeg er den “brysomme” teologen, forfatteren, frilansjournalisten og landskapsfotografen som fortalte dere om hvor utrolig imponert jeg ble over Rogalands fantastiske natur og kulturlandskap da jeg flyttet til Stavanger fra Østlandet, for snart åtte år siden, og som forsøkte å åpne øynene deres for det faktum at store deler av landskapsrommene her i dette fylket vårt – inkludert flere av dem i Bjerkreim – kan måle seg med så og si hva som helst i verden, inkludert de verdenskjente turistattraksjonene i områder som British Columbia i Canada og ”sørøya” i New Zealand, og at dere derfor, uavhengig av hva slags forhold dere personlig sett måtte ha til natur og friluftsliv og artsmangfold, har et soleklart ansvar for å forvalte disse naturskattene på en måte som bevarer dem på en best mulig måte for framtiden.
Jeg har nå brukt ikke så rent lite av min begrensede og ubetalte fritid på å lage denne informative mailen til dere, selv om det egentlig er veldig mye annet jeg heller skulle ha gjort – jeg føler at jeg ikke har noe valg, fordi jeg frykter at store deler av dette fantastiske fylket, som jeg er blitt så glad i, kan komme til å bli fullstendig vandalisert før vi når året 2030 – så jeg håper virkelig at dere vil lese det jeg har å si.
La meg begynne med noen faktaopplysninger hva det nåværende – ikke det planlagte eller potensielle, men det eksisterende – omfanget av vindindustri her i Rogaland angår. Det kan tenkes at jeg tar feil, men jeg mistenker at det voldsomme omfanget vindmølleområdene har i fylket allerede nå har antatt ikke er fullt ut kjent for dere, siden slik informasjon ikke nødvendigvis er så lett å finne hvis man ikke vet nøyaktig hvor man bør se hen.
Dette er den sjokkerende realiteten: På grunnlag av offentlig tilgjengelig kartinformasjon på den interaktive websiden Norgeskart.no, utviklet av Norges Kartverk, har jeg beregnet at minst ca. 70 km2 – sytti kvadratkilometer – nå er helt beslaglagt av gigantiske vindmøller bare i Bjerkreim og Time og Hå kommuner [i søndre Rogaland]. (Vennligst se vedlagte kart og markeringer [hvor rødt markerer områder ofret på klimahysteriets falske alter, mens gult markerer den planlagte valdaliseringen av Faure, som heldigvis ikke ble noe av].)
Jeg tror at dere vil måtte si dere enige i at det er mye, uansett hva dere måtte mene om vindindustri rent generelt.
Merk videre at når jeg sier ”beslaglagt”, så er det absolutt ikke noen overdrivelse. De nevnte 70 km2 er arealer som det ifølge kartverket står vindmøller på, og som jeg har beregnet utstrekningen av ved hjelp av måleverktøyene på Norgeskart.no. For å anslå beslaglagt area for de ulike ”vindparkene”, som de så fint (men heller uredelig) kalles, regnet jeg arealer inne i dem, omgitt som de er av digre, roterende og blinkende ”monstermøller” på alle kanter, som deler av instrustriområdet, og jeg regnet dessuten en sone på ca. en kilometer (pluss/minus) rundt hver mølle som faktisk tatt av den aktuelle møllen, slik det i praksis er.
I lys av hvor høye disse innretningene er – opptil flere hundre meter – og hvor enorme møllebladene er – man får assosiasjoner til fly, for eksempel – samt det at de nesten aldri står stille, og derfor hele tiden fanger blikket mer enn noe annet, og på toppen av det hele blinker skarpt og uavlatelig i gråvær og mørke, og lager lyd, tror jeg ingen, selv ikke utbyggerne, kan kalle mine beregninger overdrevne eller urimelige.
Disse sytti kvadratkilometerne, hvorav arealene i Bjerkreim kommune (ca. 45 km2) utgjør en stor andel, er områder hvor friluftsliv er gjort bortimot uaktuelt, fordi de domineres av enorme og støyende maskiner, hvor det trolig finner sted en betydelig fugledød, hvor det er en fare for at vannet i vassdragene er forurenset (av kjemikalier fra turbinene), hvor ingen turist som har kommet hit til Norge for å oppleve den storslåtte naturen vår vil være interessert i å sette sine bein, hvor de hytter som måtte eksistere er gjort så og si verdiløse, både økonomisk og rekreasjonsmessig sett, hvor det neppe vil være mulig å selge tomter til hytter eller hus før vindindustrien en eller annen gang måtte bli avviklet, og hvor naturen for all framtid, eller i hvert fall fram til neste nye ”istid” (dvs. den kaldere perioden som gjerne kommer etter en slik varm interglasial som vi nå befinner oss i, inntil den store istiden som nå har vart i ca. to millioner år en gang tar slutt), vil være permanent vansiret av hele nettverk av anleggsveier, og av massive mengder bortsprengt fjell.
Med andre ord: Disse 70 km2 av vakre Rogaland, og av våre dyrebare nærområder, har gått fra å utgjøre stort sett jomfruelig og idyllisk natur (samt flere eldgamle kulturlandskap) til å bli menneskeskapte ”ørkenområder” – områder som så og si ingen vil ønske å besøke, hvis de kan unngå det, hvor det aldri er fred og ro, og hvor fulgelivet lider og vannet kan være kontaminert.
Hvis det hørtes urovekkende ut, så har jeg dessverre dårlige nyheter: Det er egentlig enda mye verre enn dette!
Hvorfor? For det første gjelder dette anslaget, som allerede nevnt over, kun Bjerkreim og Time og Hå, og hvis jeg hadde tatt med vindindustrien i Sandnes kommune, på det såkalte Vardafjellet (stakkars dem som bor i nærheten av det!), samt vindindustrien like øst for Egersund, i utkanten av det meget vakre og verneverdige høylandet jeg kaller ”Eia” (nord for Hauge i Dalane), ville summen av beslaglagte og i praksis ødelagte arealer ha gått fra de ca. 70 km2 jeg har nevnt til nærmere hundre.
Ser dere hva det står her, kjære lesere? Hundre kvadratkilometer av sentrale og søndre deler av Rogaland, 100 km2 av mer eller mindre urørt natur, og/eller av urgamle kulturlandskap – sistnevnte ofte resultetet av mellom tusen og totusen år med utrolig slit og strev og virkelig bærekraftig forvaltning – redusert til ørkener, til ”wastelands”, i løpet av mindre enn ti år! Ser dere hva det står her? Går det inn? Er dere i stand til å se for dere hva dette innebærer?
Hvis ikke er det på høy tid at dere bevilger dere en befaring i noen av områdene som er sterkest berørt av de nye skogene av monstermøller – vei 504, for eksempel, eller Undheim, eller Sikvaland, eller de indre deler av Ognadalen.
Men det har kommet opp vindindustri i nordre del av fylket også, i Tysvær kommune, vindindustri som har gjort den før så idylliske og fredelige fruktdyrkingsbygda Hervik et bortimot uutholdelig sted å være bosatt, ifølge mange av de stakkers menneskene som har sine boliger der. (Vennligst se Haugesunds Avis, våren 2022, for mer info.) Tar vi med «Hervik-skandalen», øker det meget restriktive anslaget mitt til godt over 100 km2!
For det andre er arealene jeg har oppgitt – ca. 70 km2 for det sentrale Rogaland, og langt over 100 km2 for fylket som helhet – minimumsanslag. Minimumsanslag! Grunnen til det er naturligvis at en ansamling av den typen gigantiske, moderne og stort sett veldig høye vindmøller som vi her snakker om påvirker et område på langt mer enn det som kun befinner seg innenfor en radius på ca. en kilometer fra de enkelte møllemastene.
Dette er ingen steder mer åpenbart enn på vidåpne Høgjæren. I og ved Undheim, for eksempel, er livskvaliteten og opplevelsesverdiene i manges øyne nå kraftig redusert, selv om det meste av Undheim og omegn ligger rundt to til fire kilometer vekk fra de tetteste konsentrasjonene av vindturbiner. Horisonten har gått fra å være fredelig og vakker til å oppvise langstrakte, groteske ansamlinger av kontinuerlig roterende turbinblader.
Fram til ca. 2018/2019 var 504-veien, Undheim og områdene innover mot Sikvaland-gårdene blant mine favoritter hva turmål angikk. Der fant jeg en helt vidunderlig kombinasjon av myriader av små og store innsjøer med vakende småørret, strålende grønne marker med beitende sauer og utallige sjarmerende høydedrag og småfjell, der duftet hele landskapet av ville blomster i juni, der var det fred å finne for både kropp og sjel, og der hadde jeg noen av mine mest minneverdige naturopplevelser noensinne (og jeg har reist veldig mye rundt i både Norge og visse andre land, som Amerika, Australia og New Zealand). Nå orker jeg knapt å dra dit i det hele tatt. Men det er visstnok ”greit” – slike tap og slike store sorger skal jeg og mange andre nordmenn «værsågod» finne oss i, selv om det er totalt unødvendig. Det er visst ikke stort vi betyr, når det kommer til stykket, det er åpenbart.
I 2021, før jeg visste hvor galt det var blitt, hadde jeg en i familien min med til utkanten av Undheim, den som ligger over mot bygda Årrestad, og da vi nærmet oss, og fikk øye på mengdene av ”snurrebasser” på åsen i sør, så vi bare på hverandre i forferdelse og spurte i det stille: ”Hva i helvete er det de har gjort?” ”Hva i helvete er det de har gjort med vakre Undheim?” (P.S. Som den gode teologen jeg er, bruker jeg termen ”helvete” kun når den virkelig er berettiget! Det betyr et sted hvor man definitivt ikke vil måtte tilbringe evigheten!)
Med utsikt utover dette spetakkelet ligger nå Arne Garborgs ”Knudaheio”. Det er på en måte enda godt Jærens store dikter forlengst har vandret heden, for den vandaliseringen som har funnet sted siden ca. 2017, hadde brakt strie strømmer av tårer til hans følsomme øyne.
Men tilbake til dette med størrelsen på arealene som faktisk berøres av vindindustrien: Hadde jeg tatt med i mine målinger den grunnen som ikke er i eller rett ved ”vindparkene”, men hvor møllene likevel er godt synlige, og et betydelig irritasjonsmoment, og vanskelige å ignorere helt selv i egen stue, ville anslagene i km2 måtte økes med minst 20–40 prosent.
Hvis dere reflekterer over hva det innebærer, er det ikke sikkert at alle pengene dere og kommune er blitt lovet eller fristet med framstår som særlig attraktive, for konklusjonen er jo at verdien til mer enn ti prosent av Bjerkreim kommunes totale areal allerede er redusert til nesten null, og at dette tallet vil øke til kanskje tyve eller tredve prosent før 2030, hvis de nye forslagene skulle bli vedtatt.
Ingen vil ønske å bo i eller ha hytte i eller gå tur i eller fiske eller jakte i de områdene hvor monstermøllene gjør sitt inntog. Dette er områder som ramponeres og gjøres verdiløse, både økonomisk og opplevelsesmessig sett. De er i praksis gitt vekk for all overskuelig framtid, og når deler av møllene om ti eller tyve eller tredve år er utslitt, skjer ett av to:
Enten må de svære, blytunge anleggsmaskinene som må gå på diesel eller annet tradisjonelt drivstoff, fordi de ikke kan gå på elektrisitet, og som slipper ut enorme mengder CO2 for hver eneste km de flytter seg, kjøre hele den bratte og energikrevende veien opp i heiene og opp på toppene igjen for å fornye og vedlikeholde det etter sigende ”grønne” vindmaskineriet, eller så blir monstrumene stående der uvirksomme eller defekte på ubestemt tid, som ubrukelige monumenter over menneskenes naivitet og dumskap i første halvdel av det 21. århundre, inntil noen til slutt kanskje gidder å bruke de store ressursene som vil kreves for å demontere og fjerne dem og kassere dem, og for å reparere de gapende sårene til naturen hvor de sto.
Helt til slutt må jeg si at det er ekstremt trist og skuffende å høre at det kan ha funnet sted (hvis det inntrykket man får via mediene og ryktene er i tråd med virkeligheten) flere tilfeller av det man må kunne beskrive som “villedende markedsføring”, bestikkelser og bevisst skjuling av viktig informasjon i forbindelse med både eksisterende og foreslåtte vindindustriprosjekter her i Rogaland.
Investorer og utbyggere, og i noen grad også visse politikere og grunneiere, har “konspirert” i det skjulte, virker det som, for å inngå avtaler om og legge til rette for massive utbyggingsprosjekter som angår alle, samtidig som offentligheten generelt ikke har fått vite stort om hva som egentlig foregår i kulissene før det omsider kommer en sak om det i avisene (som i Stavanger Aftenblad for noen uker siden), eller prosjektet er klart for å «drives igjennom» raskest mulig.
Dette minner litt om forholdene i land vi ikke liker å sammenligne oss med, og slik kan vi bare ikke ha det her i Norge videre framover – ikke når det er vår uerstattelige «verdensarv-natur» og dessuten våre egne hjem og hytter og eiendommer og lokale friluftsområder som settes over styr, utelukkende for at “noen” i inn- og utland skal tjene seg feite på spekulering, under dekke av å være “grønne” og “klimavennlige” og “redde kloden”! [Ja, kommuner som sier ja til å vandalisere sin naturarv og ødelegge eiendommene og rekreasjonsmulighetene til mange av sine innbyggere, får visstnok godt betalt for det, men dette er skammelige sølvpenger, og kommunene det er snakk om kunne i mange tilfeller ha skaffet seg gode ekstrainntekter på andre måter, hvis de hadde vært litt oppfinnsomme, eller ha fått noen ekstra kroner fra den staten vår som fortsatt flyter over av oljepenger.]
Avslutningsvis vil jeg dog skifte tilbake til et positivt fokus, og oppfordre dere til å lytte til de mange kritiske røstene, og til dem som vet hva de snakker om når de kaller det som nå er på trappene den største landskapsvandaliseringen i hele Norges historie – galskap! (Store deler av Helgelandskysten og Lofoten/Vesterålen er nå også truet av vindvandalisering, for a nevne noe …)
Bjerkreim kommune, gi dere selv en gave denne våren 2023, og vern den delen av kommunen som ennå ikke er ødelagt av summende og blinkende mølleskoger – og spesielt den øst for E39 (samt hele dalen/landskapsrommet hvor Bjerkreimselva går) – for evig og alltid mot slike fryktelige tekniske inngrep som vindindustri innebærer.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det er enorme uutnyttede muligheter i en kommune som Bjerkreim hva naturvennlig turisme og lignende angår – dere må prøve å overvinne den typisk moderne norske kynismen og ironien og “blasertheten” som gjør at dere ikke klarer å se hva dere faktisk har og er omgitt av, fordi dere er oppvokst “midt i smørøyet” [og i en kultur som ikke verdsetter skjønnhet og romantikk], og begynne å tenke på hvordan en besøkende ville oppleve Bjerkreim, og på hva som med relativt enkle midler kan gjøre at flere vil ønske å komme til dere, tilbringe tid hos dere og kjøpe varer og tjenster hos dere. [Å gjøre livet surt for utenlandske og stort sett veldig ordentlige campingturister med merkelige og helt unødvendige forbud mot overnatting på store offentlige parkeringsplasser, som dem ved strendene på Jæren, er ikke det klokeste dere kunne ha gjort.]
Noen linker til relevante saker:
Det går mot at vindmøllene på Fosen i Trøndelag må rives:
“Aksjonene handler om utbyggingen av vindturbiner på Fosen-halvøya. I 2021, over 500 dager siden, konkluderte Høyesterett enstemmig med at konsesjonene til drift av Roan og Storheia vindkraftverk og ekspropriasjonen av områder til utbyggingen er ugyldige. Utbyggingen strider med urfolks rettigheter, og den norske staten ble dømt for brudd på menneskerettighetene.”
https://www.aftenbladet.no/meninger/leder/i/vew4Qp/rett-dere-etter-dommen
Tonstad Vindpark må betale erstatning til hytteeiere for sterk støy og visuelle ulemper
”I retten viste hytteeierne til at etableringen av parken har ført til meget høy støy, iskast, skyggekast og visuelle ulemper i et tidligere øde og fredelig område. Fra hytta er det et massivt utsyn til vindparken, og støyen er på 51 desibel på det meste, og i tillegg er turterrenget ødelagt, fremholdt hytteeieren.”
– Alt handler om penger og profitt. Myndighetene bryr seg ikke om oss
”Naboene til vindturbinene på Vardafjell fortviler etter at Klima- og miljødepartementet omgjorde vedtaket om skjerpede støykrav. Nå krever de at kommunen gjør et nytt vedtak, der en streng støygrense blir opprettholdt.”
Med vennlig hilsen
Edmund Schilvold (M.Th.)
Sendt til: https://www.bjerkreim.kommune.no/politikk-og-valg/politikarar-og-utval/kommunestyret-2/
kjetil.slettebo@bjerkreim.kommune.no; tone.vaule@azets.com; sletteb@online.no; olinn@hotmail.no; torbjrnognedal@gmail.com; karin_grude@hotmail.com; tor_aksel@hotmail.com; maleren@online.no; marius.solberg@bjerkreim.kommune.no; skjalg@ganntre.no; msandsto@online.no; egil.gjedrem@gmail.com; idarsonstabo@hotmail.no; aneskutlaberg@gmail.com; gerd.vassbo@dabb.no; kristine.osland1@dabb.no; tore@malmei.no; jonavassbo@gmail.com; kennethbjerkreim@hotmail.com; myrilldesign@gmail.com; jan.tore@skarlandas.no; ashild.slettebo@dabb.no; gunnanitav@gmail.com; kjoelberg@yahoo.no; abirkeland@covent.no; bgjedrem55@hotmail.com; oyvind.sjotro@dabb.no; aslaugundheim@gmail.com
Ingen av de kontaktede svarte på denne henvendelsen. På den jeg sendte i fjor, i 2022, svarte en enkelt person. Det er vel det som kalles «et velfungerende demokrati».
Edmund Schilvold: Skribent, fotograf, filosof, friluftsentusiast 