Av Edmund Schilvold

Juli 2026

Det er en nydelig, lun og varm sommermorgen med sola allerede høyt oppe på en blå og skyfri himmel som møter meg idet jeg står opp og går ut på terrassen denne dagen, søndag 12. juli 2026. Det er relativt tidlig – klokka er bare sju eller der omkring – men det er alt overraskende godt og varmt, og samtidig så krystallklar luft som det bare sjelden er her på Vestlandet. En slik sommerfølelse har det knapt vært siden de fine dagene tidlig i forrige uke, i slutten av juni og begynnelsen av juli, og knapt nok det – egentlig har det ikke vært en slik oppløftende het og blå og nesten Australia-lignende morgen siden de to langhelgene med sommer vi her i Rogaland måtte nøye oss med i juli i fjor.

Jeg bestemmer meg for å gjøre det som jeg dagen før tenkte på å gjøre denne søndagen hvis været skulle bli like flott som varselet tilsa, og jeg satt og studerte det digitale kartet til Norgeskart på PC-skjermen, nemlig å ta en dagstur til storslagne Bjerkreim kommune, hvor jeg utrolig nok ikke har vært siden juli 2022, og der å besøke et av de få stedene i dette utrolige fylket som jeg ennå ikke har sett, nemlig den spektakulære og bortgjemte Ørsdalen, ved den østre enden av det flere mil lange og flere hundre meter dype Ørsdalsvannet.

Denne ganske lange og dype og samtidig brede dalen, som for meg er helt ukjent selv etter elleve år her i Stavanger-regionen, er omgitt av så høye fjell og fjellvegger, og ligger så bortgjemt og rart til, at tanken på å kjøre ned i den gjør selv meg en anelse nervøs. Det føles i tankene som et veldig eksotisk og fremmedartet turmål, selv om det er rett i nærheten av områder jeg har vært i før, som Austrumdalsvannet og Veen og Gyadalen.

Men jeg velger å hoppe i det. Som en dagstur blir det i lengste laget, men jeg synes ikke jeg kan bruke to timer ekstra av denne flotte søndagen bare på å forberede meg på telttur og overnatting, spesielt når jeg ikke en gang vet om jeg vil klare å finne et sted egnet for telting, og det går vel å ta det som en dagstur når sola fortsatt er oppe til halv elleve på kvelden, og jeg kan bruke hele dagen og ta mange pauser underveis. Skulle jeg finne en teltplass, kan jeg heller ta en overnattingstur i Bjerkreim senere denne sommeren.

I ellevetiden forlater jeg min ringe bolig i tettstedet Tananger og kjører rolig, men bestemt sørover over de store, grønne slettene i Sola kommune. Jeg gleder meg over en følelse av klarhet og energi og optimisme langt utover den tilstanden jeg vanligvis må ta til takke med på denne tiden av dagen, og siden jeg føler meg såpass opplagt, og jeg dessuten har så god tid, bestemmer jeg meg for å unngå mest mulig av E39, som på en dag som dette, i fellesferien, antagelig er full av trafikk, og for isteden å følge de mye mindre trafikkerte landeveiene som jeg kjenner fra tidligere turer ned til Ålgård, hvor jeg blir nødt til å styre bilen inn på hovedveien hvis jeg vil unngå den veldig store omveien via Nærbø og 504 lengre nede på Jæren, siden planen er å forlate E39 og kjøre innover i de indre delene av Bjerkreim et godt stykke før tettstedet Vikeså, via en knøttliten vei som tar av like før den gården og kroa som heter Søyland, og som de aller fleste reisende bare farer rett forbi, siden den kun er skiltet med navnet ”Nedrebø”, som bare er navnet på en av bygdene den fører inn til, og skiltet ikke sier noe om de naturskattene den også leder til.

Ved den lange Solastranda ligger sjøen ganske stille under en strålende blå formiddagshimmel, kun forstyrret av en antydning til tåkedis over havet lengre ute, og ved lille Vigdel og ved storslagne Hellestø er det som antatt fine forhold, og allerede en god del besøkende. Men ”mye folk” er ikke den foretrukne situasjonen til en INFJ som meg, så synet av slike forhold gjør meg bare enda sikrere på at Bjerkreim er det rette turmålet for meg.

Det blir fylling av litt overraskende rimelig bensin på Tjelta, som er tettstedet nærmest Hellestøstranden, før jeg fortsetter i sørgående retning på den lange og rette og nesten silkemykt asfalterte veien fra Tjelta til Klepp. Der kjører jeg først forbi togstasjonen, og så sørøstover til Kvernaland, en forstad som følger det store og egentlig ganske idylliske Frøylandsvannet, en innsjø som skiller Kvernaland fra det urbane kaoset til Bryne. I Kvernaland er det rolige forhold og relativt trivelig, men jeg har en annen destinasjon for øye, og dreier i et kryss bilen inn på veien som kun er skiltet med navnet ”Fjermestad”, men som jeg av erfaring vet gir noen av de fineste utsiktene i denne delen av Rogaland, fordi den etter en lang bakke leder den veifarende over et kultur- og hei- og høylandslandskap på flere kilometer i utstrekning, hvor en etter hvert blant annet kan se utover hele det vidstrakte landskapet av vann og beitemarker og høydedrag som omgir Ålgård.

Det er i mine øyne et veldig sjarmerende parti natur, som kan gi assosiasjoner til Skottland eller Irland, og som jeg bare oppdaget ved en tilsynelatende tilfeldighet for noen år siden, tilbake i 2018 eller der omkring.

Idet omtrent to tredjedeler av ruten over ”Fjermestad”, som egentlig bare er navnet på et av gårdene der oppe, er unnagjort, kan jeg omsider kjøre ut på en av de få utkjøringene som dette platået byr på – som i så mange andre tilfeller her i Norge har ingen tenkt på eller brydd seg om å lage den minste lille antydning til formell rasteplass noe sted – og ta en velkommen pause fra bilen og kjøringen, og nyte panoramaet foran meg og følelsen av sommer, og mens jeg står der og skuer utover det for meg temmelig eksotiske gamle kulturlandskapet av frittliggende gamle gårdsbruk og alle slags forskjellige åser og småfjell, tenker jeg, og noterer på en lapp, at jeg får en følelse mens jeg betrakter det landskapet som er vanskelig å beskrive nøyaktig selv for meg, som har jobbet med skriving i tjue år, men som er en sterk og distinkt følelse av noe positivt og idyllisk og fritt og tidløst, som jeg gjerne kunne føle oftere.

Jeg får en følelse av ”hjem” i dette landskapet, og samtidig av noe ”annet”, og noe åndelig, og jeg blir minnet om de lignende fornemmelsene jeg har hatt i andre deler av dette fylket som jeg omsider bosatte meg i for elleve år siden – i det store landskapsrommet som krysses av Bjerkreimselva før den når Tengesdal, i områdene ved veien som går innover til Ims og Høle, i innsjølandskapet ved Furenes og Alsvik, i landskapet ved Vardafjellet før vindmøllene ble bygd der, i Noredalen og ved Veraland, og ved de indre delene av Limavannet, for å nevne noe – og tenker at ja, hvis bare det overveldende flertallet av menneskene var like godhjertede og varme og gjestfrie som disse stedene er luftige og vakre og beroligende, da kunne jeg ha følt meg veldig tilfreds her, og hadde neppe ønsket meg noe annet.

Bortenfor Ålgård, og ved det store fjellplatået som en kan kalle Sikvaland, langt nede i sør, roterer det noen monstermøller, som er det jeg foretrekker å kalle disse opptil flere hundre meter høye innretningene, og som ikke eksisterte da jeg ført begynte å utforske disse traktene, men de er heldigvis ikke så mange og så nære at de tar fra meg den gode følelsen som jeg får når jeg studerer utsikten fra ”Fjermestad”.

Etter denne rasten fortsetter jeg ned til det pene lille dalføret og den smale og svingete veien mellom den store innsjøen Melsvannet i nærheten av Bryne og Edlandsvannet ved Ålgård, og kommer meg inn til Ålgård sentrum og over på E39 uten vanskeligheter, og fra slutten på den siste 60-sonen går det veldig radig sørover, dels igjennom landskap som jeg verdsatte høyt og gledet meg over da jeg kom til Rogaland i 2015, men som nå er ramponert og ødelagt, eller i hvert fall sterkt forringet, av utrolig klønete anlagte industriområder, digre åpne sandtak-sår og enorme unødvendige vindmølle-beist, og dels igjennom områder som heldigvis fortsatt er omtrent slik de var den gang jeg bare så vidt hadde begynt å bli kjent i dette fra naturens side så varierte og vidunderlige fylket.

Det tar ikke så veldig lang tid før jeg ser det velkomne gule skiltet med teksten ”Nedrebø”, og jeg kan legge den høye farten og de stressede bilistene på hovedveien bak meg, og kan kjøre i mitt eget tempo innover i det som jeg helt siden jeg oppdaget denne veien i 2019 har syntes er noe av den mest sjarmerende naturen i hele Sør-Norge. Jeg slipper dessuten å se noe særlig til det sjokkerende vindmølle-helvetet ved E39 som Søyland dessverre nå er blitt.

Ikke lenge etter går veien østover igjennom det trange skaret mellom Nore og Søre Vassdalsvannet, som til en viss grad skjermer traktene innenfor mot det overnevnte, og så videre innover, og etter hvert høyt oppe i den luftige skråningen på nordsiden av det store Fuglestadvannet, som nå ligger blått og glitrende og fredfullt under en om mulig enda klarere himmel enn tidligere, og hvor noen ferierende kan sees fiskende ytterst ute på tuppen av en skogkledt tange, og så forbi gården Fuglestad, som har en beliggenhet og en utsikt som virkelig svarer til det fine og uvanlige navnet.

Fra den ser en ikke bare utover hele innsjøen og de omkringliggende heiene, hvor flokker av sauer og kyr går på beite, men også den brede dalen og bygda innenfor, hvor landskapet skråner ned mot store, flate marker, og til den lille åsen Hammaren som delvis skjuler det gigantiske Birkelandsvannet like bak – en langstrakt innsjø som på nordsiden er rammet inn av store fjellområder som avsluttes i den slående, pyramidelignende formen til en steinformasjon som ifølge kartet heter Blågjæva, og på sørsiden av de store, flate knausene og de stupbratte klippene til Faure.

Dette sistnevnte fjellpartiet, Faure, er det som i 2021 og 2022 ble kjent over hele Rogaland fordi sterke krefter ønsket å ”teppebombe” også det med ”monstermøller” – et påfunn som heldigvis ble avverget av massiv motstand fra både lokale innbyggere og organisasjonen Motvind Norge.

Allerede i 2021 hadde vindspekulantene, med god hjelp fra staten, forsynt seg med et område på intet mindre enn ca. førti kvadratkilometer lengre vest i Bjerkreim kommune, oppe i heiene rundt kildene til lakseelva Ogna, men selv det var altså ikke nok – de syntes det var greit å vandalisere det som kan sies å være en av kjernene og pilarene i de indre delene av Bjerkreim også, nemlig Faure eller Faurefjell, hvis brede platå stedvis når høyder på nesten seks hundre meter, og som ligger rett ved den svære overnevnte innsjøen, og derfor er synlig ”i mils omkrets” i denne delen av kommunen, som fra bygda Veen, for eksempel, åtte til ti kilometer fra høydene på Faurefjell.

En vindkraftutbygging oppe på toppen av Faure ville derfor ha blitt en estetisk og landskapsmessig katastrofe, og ville ha degradert opplevelsen av store deler av indre Bjerkreim, inkludert den av flere virkelig flotte turmål, for all overskuelig framtid, men dette ble heldigvis og takk ”Gud” avverget i siste liten.

Jeg liker å sammenligne området ved ”Nedrebø” og vest-enden av Birkelandsvannet med Sikkilsdalen, en uforglemmelig innsjø-dal nær Jotunheimen som jeg besøkte og teltet i og fisket i da jeg var i slutten av tenårene, og jeg mener oppriktig at den sammenligningen har mye for seg.

Fra Fuglestad går veien nokså bratt ned i en dump – det virker som det er derfor gården her heter Nedrebø – før den så går oppover igjen, og sørover, og inn en pittoresk liten fjelldal med flere idylliske vann. Det som er ulempen med denne delen av ruta jeg har valgt er, for å si det rett ut, at det er så utrolig mye lort der – spesielt sauelort, men også en og annen kuruke, og i perioder ligger det faktisk lort utover hele veien, over distanser på flere kilometer, noe som ikke bare er påfallende visuelt sett, men som også merkes på den stramme og litt søtlige lukten, som naturlig nok blir spesielt sterk på varme og solrike sommerdager som denne.

Mitt første stopp blir, som i juli 2022, på en liten badeplass og uoffisiell teltplass ved det såkalte Krokavannet – en badeplass som kunne ha vært en av de fineste i sitt slag i Rogaland, men som jeg på grunn av fenomenet nevnt over nå bare kaller Lorthol, etter en hytte i nordre del av Femundsmarka som jeg besøkte i 1998, og som jeg fort oppdaget hvorfor hette Lortholbua.

Nå finner jeg, til min irritasjon, at det i tillegg til all lorten utover hele parkeringsplassen og store deler av den vesle gressletta ved vannet er kommet opp et tullete lite ”Innkjøring forbudt!”-skilt akkurat der en antydning til en traktorvei går inn fra parkeringen og forbi overnevnte slette, noe som gjør at jeg blir i tvil om jeg i det hele tatt kan ta sjansen på å sette bilen på begynnelsen av denne traktorveien, hvor noen høye bjørker gir sval skygge for den stekende sola, eller om det da plutselig kan dukke opp en sint bonde, og jeg velger derfor å bare la bilen stå midt i sola med alle dørene åpne. Jeg kan i hvert fall flytte meg selv bort til vannkanten, og sette meg og sole meg på de svære, flotte steinhellene som en eller annen godhjertet sjel må ha plassert her for en del år siden, da denne badeplassen først ble anlagt.

I nærheten utgjør for øvrig en enda større og tjukkere steinhelle et slags bord som flere personer fint kunne sitte og spise ved, men midt på ”bordflaten” ligger det nå en ganske fersk ”shitload”.

Jeg tenker tilbake på den første gangen jeg satt akkurat her, da jeg også teltet og overnattet på gresset rett ved, nemlig i begynnelsen av juli i 2022, og reflekterer over at det faktisk er gått fire hele år siden den gang, samtidig som det egentlig ikke føles særlig lenge siden i det hele tatt – den kvelden og natten og morgenen jeg tilbrakte her virket så sterkt på meg, og er fortsatt så tydelig i hukommelsen, at det virker mer som ett enn fire år siden jeg var her sist.

Bortsett fra forbudsskiltet er heldigvis alt som før – det er en fredfull og god stemning på dette stedet, og bare et og annet langtrukkent sauebrek og en sjelden bil bryter den totale roen, og bortenfor bilveien stiger de store og forrevne klippene til det 452 meter høye Nonsfjellet opp mot himmelen, og gir en fin skjerming av denne plassen – på tidlige sommermorgener med telt for varmen fra sola, og utpå dagen for solgangsbrisen, hvis den kommer fra en østlig retning.

Høyt oppe i de grå men solbelyste fjellveggene begynner en ravn å rope sine umiskjennelige, kråkelignende skrik, mens den flyr fram og tilbake som om den leter etter noe, eller bare vil leke seg. Jeg har alltid likt ravner – de har mer særpreg enn andre fugler av den typen, og synes å manifestere noe mystisk og nærmest mytologisk, og jeg forbinder dem med urørt natur og med villmark, siden det før jeg kom til Rogaland så å si alltid var i eller nær fjellet at jeg støtte på dem.

Det er så stille og deilig på ”Lorthol” denne tidlige ettermiddagen at jeg får lyst til å bare bli værende her, men siden jeg har et bestemt og et for meg ukjent turmål, føler jeg etter en times tid og et par velkomne kaffekopper at jeg er nødt til å dra videre. All lorten gjør det uansett uaktuelt å overnatte her denne gangen, og så har jeg jo heller ikke med noe telt. Et gjerde rundt dette området, med en port i, selvfølgelig, kunne ha løst hele problemet, og dessuten gjort det mulig å føle seg trygg for eventuelle aggressive kyr på beite, men et slikt tiltak er det åpenbart ingen som tenker på eller gidder å sette i verk.

Fra Krokavannet kjører jeg videre sørover, nedover en ganske bred dal som først byr på det pene og fint beliggende lille Lomstjørni, og så på det bredere Nordravannet. Det sistnevnte stedet tok jeg en jeg var støttekontakt for med til på forsommeren i 2020, og vi opplevde da overraskende nok et helt storartet fiske, med ørret av fin størrelse på nesten hvert eneste kast, men hvordan fisket der er nå, seks år senere, aner jeg ikke. Det er et stykke å gå fra veien og ned til den vestre bredden, og jeg har ikke kommet meg til å få prøvd der igjen. Men siden dette vannet er en del av et lengre vassdrag, som interessant nok begynner langt oppe i heiene på Faure, ved noe som kalles Grolidalen, er det nok gode muligheter for fisk der fortsatt. Vindindustri ville fort ha ødelagt alt dette, både visuelt sett og med forurensning.

Neste severdighet er den vakre bygda Skjæveland, med sine vidstrakte grønne beitemarker og estetiske landskapskurver, og i det fjerne, i retning Vikeså, et enslig, pyramidelignende fjell som merkelig nok ligner veldig på det en kan se fra Fuglestad og Nedrebø.

På en av låveveggene som veien passerer, rett før krysset hvor en kan velge mellom å kjøre nordover og innover i fylket eller sørover til tettstedet Vikeså, kan en fortsatt se det store og fargerike natur- og fuglemaleriet som i 2022 markerte motstand mot de allerede beskrevne planene om å redusere også Faurefjell i Bjerkreim til et industriområde. Jeg velger å kjøre nordover, eller rettere sagt nordøstover, siden det er den minst trafikkerte veien, og den som raskest fører en videre innover i kommunen fra der jeg allerede er. Den er skiltet med ”Ivesdal”, som er navnet på neste bygd i østgående retning fra Skjæveland, og den tar meg langs den nordre bredden av det ganske store og i mine øyne sceniske Skjævelandsvannet, som på noen kanter er omgitt av fine partier med frodig bjørkeskog, og på andre av klipper og bratte småfjell, og som gir meg assosiasjoner til den mye lengre men lignende veien over det området helt i sør i fylket, nord for Hauge i Dalane, som jeg helt siden jeg var der første gang i mai 2005 bare har kalt ”Eia”, men som vanligvis kalles heiene ved Egersund.

Denne dagen viser denne innsjøen seg fra en av sine aller beste sider, og omtrent midtveis på den ekstremt smale men i det minste asfalterte veien ser jeg grupper av lysende hvite vannliljer duppe opp og ned i det blå og glitrende vannet og den svake brisen, og på den andre siden stråler ennå svakt lysegrønt og solopplyst bjørkeløv i slående kontrast til nordvendte og skyggelagte fjellvegger bak. Deretter følger et parti hvor innsjøen er så dyp selv rett ved veien at jeg ikke kan se bunnen, før den danner en lang og smal og mye grunnere avslutning hvor smørgule nøkkeroser er i blomst.

Ikke lenge etter åpner landskapet seg forbausende mye opp igjen, på noe av den samme måten som når en kommer til Skjæveland, og brede beitemarker og mindre vann og hauger dominerer utsikten fra bilen, med unntak av de bratte bergene på avstand i nord, som er hvor landskapet stiger opp til de søndre delene av Faurefjell. I forlengelsen av dette kulturlandskapet, og som avslutningen på det, kommer så, nokså plutselig, fine Ivesdal, som ligger forholdsvis høyt og fritt til, på grunn av de bratte skråningene i sør hvor lange lier går ned til den digre innsjøen Hofreistæ, og som minner mer om baugen på en bred båt som er snudd opp ned enn om en dal.

I verket ”Norske Gaardnavne” spekulerer Oluf Rygh på om det første leddet i dette navnet viser til et sted bevokst med treet barlind, ”ýr”, men noe barlind er det ikke å se i området i dag.

Ivesdal kirke har en flott beliggenhet, ganske nær kanten av og enden på den brede ”baugen” nevnt over, og er en fin, estetisk vellykket bygning i hvitmalt tre, men både selve kirken og kirkegården og parkeringen ved den framstår som helt overdimensjonert sett i forhold til størrelsen på bygda og antallet hus og gårder som nå er å se i den, og må stamme fra en tid da det både var flere husstander og langt større familier i dette området, med mindre både Skjæveland og mange av de andre gårdene lengre unna, ved søndre del av Hofreistæ og nedover mot Vikeså, soknet til denne kirken. Flere av de større eldre husene en kan se fra veien er i åpenbart forfall, og enten helt forlatt eller kun bebodd av eldre mennesker som ikke er i stand til å vedlikeholde dem, men på en gård er det dog tegn til vitalitet, for der annonserer et banner med et hjerte at et bryllup er nært forestående.

Alt i alt framstår Ivesdal som en av de triveligste lokalitetene i denne regionen, og jeg tenker at det er rart at en ikke behøver å reise lengre enn dette fra Stavanger – en times tid – før det åpenbart er avfolking og forfall, og ikke stor tilflytting og sterkt økende eiendomspriser og utleiepriser, som er problemet.

Nedenfor Ivesdal kommer jeg inn på hovedveien mellom Vikeså og Byrkjedal – 503 Gloppedalsvegen, som den kalles. Her møtes jeg plutselig av et helt annet og mye mer dramatisk landskap, for på den andre siden av den rundaktige og veldig brede innsjøen Hofreistæ, hvis vannflate ligger ca. 168 meter over havet, reiser det seg en voldsom mørkegrå og forreven fjellvegg som i framtoning er urovekkende og nærmest skremmende. Jeg har fått den samme følelsen ved synet av den før, og denne gangen er ikke noe unntak. De enorme klippene går nesten rett opp fra innsjøen til de ca. fire hundre meter høyere oppe kulminerer i Kviteliknuten på nordre del av Blakkefjellet, som denne kolossen synes å hete, og den omtrent like høye Lessaliknuten en kilometer lengre sør.

Det blir snart bratt og vilt på den siden av innsjøen hvor veien går også, og det er bare så vidt det er plass til en vei mellom vannet og all steinen, men etter noen krappe svinger får jeg brått et fint utsyn til en stor elveos omgitt av vide partier med tett og frodig furuskog – stedet hvor elvene fra både Birkelandsvannet innunder Faurefjell og Austrumdalsvannet som jeg snart skal passere møtes, og etter noen hundre meter med skummende stryk renner frådende ut i Hofreistæ.

Jeg husker synet av denne fine innosen fra den første turen jeg hadde i disse traktene, sommeren 2015, og hvordan ettermiddagssola falt ned og inn på og lyste opp det skummende vannet der strømmen møter innsjøen, og også ned og inn på den fine og lysende gule men dessverre vanskelig tilgjengelige sandstranda som flankerer osen den på den andre siden, og hvordan jeg så kjørte innover i den frodige furuskogen mens jeg skimtet den glitrende og fossende elvestrekningen mellom trærne på min høyre side, og jeg fornemmet en stemning som jeg ikke så ofte opplever.

Nå, elleve år senere, kjører jeg akkurat samme rute, og blir minnet om hvor vakkert dette partiet er, selv om det er betydelig mindre vann i det steinete elveleiet denne gangen enn det har pleid å være de gangene jeg har vært her – det eneste som mangler er, igjen, en ordentlig rasteplass ved elva, og adgang til overnevnte sandstrand – og jeg forundrer meg over hvor kort tid det egentlig synes å være siden jeg var i dette området sist, i 2020, og hvor hurtig årene på visse måter går. I de periodene i livet hvor man gjør og opplever mye nytt og ulikt, synes tiden å gå veldig fort der og da, mens den i retrospekt virker både veldig lang og samtidig nær, og i de periodene hvor man ikke gjør og opplever så mye, synes tiden å gå veldig langsomt der og da, mens den i retrospekt framstår som både kort og fjern.

Der landskapet åpner seg opp litt og avslører østre del av Birkelandsvannet, som ligger om lag sju–åtte kilometer fra den vestre delen og begynnelsen på Faurefjell, tar jeg av til høyre, og inn på 4318 Austrumsdalsvegen, som er eneste bilvei til og fra Ørsdalen, dagens store turmål. Den første delen av denne veien, som går fra de grønne flatene ved gårdsbruket Malmeim og opp igjennom glissen furuskog, ovenfor den fusende og frådende elva fra Austrumdalsvannet, omgitt av delvis skogkledde fjellsider, og opp til det trange skaret hvor innsjøen plutselig begynner, og strekker seg innover mellom digre fjellvegger som en fjordarm, er etter min mening en av de fineste slike veier i Rogaland, og jeg husker godt hvordan jeg tenkte den første gangen jeg utforsket denne etappen at ”Dette kan måle seg med hva som helst i Amerika!”

Det var nok en spissformulering, og en liten overdrivelse, men jeg hadde deler av USA friskt i minne, siden jeg hadde gjennomført en ”road trip” på ca. sju tusen kilometer i delstater som Colorado og Montana og Idaho og Utah i juli 2010, og da hadde sett flere av de nasjonalparkene og naturområdene som gjerne holdes fram som noen av de flotteste og mest spektakulære i Nord-Amerika. Men Bjerkreim er virkelig flott, selv objektivt sett, og har faktisk noe av Norges mest sjarmerende og varierte ”scenery”, tro det eller ei. Dessverre for turister og andre omreisende er mye av kommunen minimalt tilrettelagt for besøkende, og den spennende, bortgjemte sandstranda ved Hofreistæ kan for eksempel kun nås via en privat traktorvei.

Vel framme ved vestenden av den cirka seks kilometer lange innsjøen tar jeg en etterlengtet stopp på den lille utkjørselen hvor det går en kort stikkvei stengt med låst bom ned til vannet og utosen. Dette er et av de få stedene nær veien i denne regionen hvor det kan være praktisk mulig å telte, men det er uklart om det egentlig er tillatt å overnatte her, eller om hele området er privat og ”off limits”, og tilstedeværelsen til noen veldige fjellsider som går nesten to hundre meter rett til værs, og digre steinurer nedenfor, i umiddelbar nærhet av bilveien, gir en følelse av utrygghet selv for en som er vant til å campe ute i villmarka. Lett mosegrodde flater tyder på at ras er sjeldne, men løsner det først en stein fra bergene ovenfor, er det lite eller ingenting som hindrer den i å lande på bilen, eller på den vesle sletta i enden av stikkveien.

Der nede er det for øvrig også en båtplass, og rester av en brygge som det er mulig å fiske ifra, men så langt har jeg aldri fått noe fisk av betydning der.

Med overnevnte risiko for ras i mente drar jeg etter en liten hvilepause videre innover i Austrumdal. Dette særegne dalføret, som domineres av innsjøen, og av veldige fjell og fjellvegger med høyder på mellom sju og åtte hundre meter, er så annerledes enn noe man finner ved Stavanger eller Sandnes eller ute på Jæren at det føles eksotisk og overveldende selv for en som bor under to timers reise unna, og i samme fylke. Det eneste dalføret i Rogaland som overgår det er, vil jeg si, Gyadalen lengre sør, som er dalen jeg pleide å reise igjennom på vei til og fra Agder og Østlandet. Det er en egen følelse i Austrumdal, noe navnet i seg selv synes å antyde – en stemning av noe veldig fjernt og gammelt og langt vekk, og dessuten av noe litt mystisk og skummelt og eventyrlig, spesielt der hvor en ser hele veien innover til den ensomme gården og den sparsomme bebyggelsen i den østre enden av denne ”innlandsfjorden”, en halv mil unna i luftlinje.

Det er dog ikke bare tunge steinflater og alvor i denne dalen, for i den vide bukta som danner vannets sørvestre ende, og som en fra bilveien bare kan se på avstand, lyser en smal men lang og nydelig avsidesliggende lysegul sandstrand mot øyet, omgitt av store strekninger med frodig furu- og bjørkeskog der et dalføre går vestover mot gården Hegelstad ved Vikeså. Jeg kan så vidt se at det er noen mennesker der – de kommer antagelig fra en av de to–tre hyttene som ligger inne i skogen innenfor stranda.

En forholdsvis rett vei og noen gode tunneler gjør at det går overraskende fort å legge innsjøen som virket så utrolig lang bak seg, og etter en stopp for å beundre det store og ærverdige eldre hvite hovedhuset på gården med samme navn, fortsetter jeg opp den bratte fjelldalen som fører inn til det åpne men i form litt grytelignende hytteområdet Stavtjørn.

Det framstår som et av de penere og luftigere hyttefeltene jeg har sett, og informasjonen på kartet jeg har studert indikerer at det antagelig er fine turmuligheter innenfor bebyggelsen, der hvor hytteveiene ender, men jeg har et annet mål denne dagen, så jeg styrer bilen videre mot den mørke og trange Ørsdalstunnelen. Bjørkeløvet i de skogkledde liene rundt åpningen er fortsatt svakt lysegrønt, så på disse kantene må det være sen vår, og det er vel også derfor det er et alpinsenter her.

Jeg kreker meg igjennom det dårlig opplyste hullet av en tunnel, som denne gangen har en merkelig og voldsomt grell sidebelysning som ikke er heldig for de ømfintlige øynene mine, men det som møter meg på den andre siden er heldigvis verdt prøvelsen, for der får jeg se et både monumentalt og fremmedartet landskap som, tro det eller ei, gir meg assosiasjoner til bilder jeg har sett fra Andesfjellene.

Ja, det er faktisk det første jeg tenker på – Andesfjellene, i land som Peru. Det er noe uventet og unorsk med de enorme, stupbratte fjellsidene på den andre siden av Ørsdalen som jeg kan betrakte fra veien nedover fra tunnelhullet – for det første er det noe med dimensjonene, og det er ikke så rart, for mens den brede og flate dalbunnen ligger på litt under hundre meter over havet, rager flere av toppene som fjellsidene kulminerer i nesten åtte hundre meter over havet, og en stigning på rundt sju hundre meter uten nevneverdige avbrudd er uvanlig, selv her på det norske Vestlandet, og for det andre er så å si alle de lange skråningene kledd i tett bjørkeskog, som nå har et mørkegrønt, sommergrønt løv. Til sammen gir dette et inntrykk som mest av alt får meg til å tenke på bilder jeg har sett fra Sør-Amerika.

Etter å ha fotografert litt av det uventede utsynet fortsetter jeg nedstigningen til dalbunnen – en etappe som takket være den gode veien og en kombinasjon av lavt gir, god differensial og velfungerende bremser går mye smidigere enn fryktet. Vel nede er det fremste målet mitt å få sett nærmere på området der dalen møter det enorme, rundt femten kilometer lange Ørsdalsvannet, og hvor elva som snor seg igjennom den smelter sammen med innsjøen i en diger os. Navnet på den første gården jeg passerer, Eik, tyder på at dette området en gang må ha vært karakterisert av eikeskog, men nå er det ikke et eneste edelløvtre å se noe sted, bare ganske ordinær bebyggelse omgitt av bjørkeskog og store, flate beitemarker hvor gresset vokser ganske høyt, men har begynt å gulne litt.

Jeg krysser brua over Storåna, som det viktigste vassdraget, og som er veldig bredt – kanskje rundt tretti meter noen steder – men som nå fører forbausende lite vann med tanke på hvor mange fjell og innsjøer det er omgitt av – så lite at det er umulig å fiske i det med sluk, og at nesten alle de mange store steinene i elveleiet stikker opp av den svake strømmen og er knusktørre på toppene. Like etter passerer jeg noe som ser ut som en flokk med en slags hvite villgeiter, og fortsetter vestover på den nå veldig smale men nesten snorrette og godt asfalterte veien til jeg har passert en fem eller seks forskjellige gårder, og kan stoppe bare noen meter fra vannkanten. Der blåser det en temmelig kraftig bris som trolig har reist hele den lange veien over flatene til Ørsdalsvannet, og som derfor er heller kjølig, og det er av den grunn ikke så hett som en kunne ha ventet at det ville være på en solrik sommerdag i juli i et område som dette, som er omgitt av gigantiske fjellvegger på to sider, bare akkurat varmt nok til at en kan gå i normale sommerklær uten å fryse.

På andre måter er imidlertid ”the waterfront”, som kunne ha vært det fineste fellesområdet i denne bygda, heller skuffende. På venstre hånd, i enden av en grusvei, ligger det et bolighus, og på høyre hånd, rett ved enden av bilveien, ligger det en gammel hytte, noe som får området til å føles heller privat, selv om det ikke er det, og både den vesle brygga rett fram fra bilveien og havna like ved framstår som veldig røffe og uferdige. Det er ingen park eller gressplen eller annet fellesareal, ingen beplantning, ingen plass for bål eller grilling, ingen benker og ingen ordentlig belysning for mørke kvelder, bare et område som virker temmelig primitivt og dårlig planlagt i forhold til hva det kunne ha vært. Jeg ser riktignok at det er mulig å gå til høyre forbi hytta og nordover i området og bort til munningen til Storåna, som er skjult av en diger naturlig grushaug eller ur hvor det står noen og fisker, men siden det er så lite vann i elva, antar jeg at det neppe er så mye å se der nå, og velger å kjøre tilbake til partiet litt inn i dalen hvor jeg passerte geitene, og sette meg til på en utkjøring der, siden det stedet er både varmere og mer usjenert.

Jeg tilbringer mellom to og tre veldig fredelige og deilige timer der, bare forstyrret av noen innpåslitne klegg, og bevilger meg et par utradisjonelle Clausthalere med grapefrukt som drinker, før jeg ser at jeg må begynne å tenke på å dra hvis jeg skal kunne bruke rikelig med tid på hjemveien. Akkurat da dukker en høy og solbrun litt eldre kar opp på jordet bak der jeg sitter. Han leter etter årsaken til at gjerdet rundt området hvor kyrne hans går og beiter ikke har strøm, og jeg benytter anledningen til å spørre om det er vanlig at det er så lite vann i elva i juli, og til å slå av en prat. Den overraskende hyggelige bonden forteller at det kommer enormt mye mer regn i Ørsdalen enn ute ved kysten, flere meter i året, men om elva bruker å ha høyere vannføring forblir litt uklart. Han påstår imidlertid at det er flere høler og loner i elva lengre innover i dalen som er dype nok til at en kan fiske der. Jeg spør også om det er mulig å telte noe sted, og får til svar at det er en teltplass i det samme mer avsides området østover, men nøyaktig hvor den befinner seg får jeg ikke brakt på det rene. Etter rundt ti minutter setter jeg meg inn i bilen for å komme vekk fra kleggen og dra hjemover, mens han fortsetter å jobbe på gjerdet. Det var et artig møte, og jeg kjører opp de bratte svingene hvor jeg noen timer tidligere kom ned i godt humør og ved godt mot. ”Andesfjellene” mine er like imponerende som tidligere, men lyset på dem var faktisk mer fotogent tidligere på ettermiddagen fordi det kom fra en annen vinkel i forhold til rillene og de andre formasjonene i fjellveggene, og derfor skapte bedre skyggevirkninger.

Da det fæle tunnelhullet er unnagjort, går det veldig radig videre, på utmerkede veier, til jeg kommer nedover bakkene mellom Stavtjørn og Austrumdal, for der får jeg se et forbausende fint og stemningsfullt utsyn som får meg til å stoppe bilen i veikanten og gå ut for å ta bilder – i det fjerne, og i høyde nedenfor der jeg er, ligger den lange innsjøen stille og solopplyst og glitrende i den tidlige kvelden, som en gate av lys innover i landskapet, omgitt av fjell i skygge, mens de skogkledde liene hvor veien fortsetter nedover er badet i glødende varm aftensol. Det er en side av Austrumdal som jeg ikke hadde forutsett, og som man bare kan oppleve på sommeren, når sola går ned så langt mot nord at den skinner inn på innsjøen mye av kvelden.

Nede ved selve gården blir det også en fotostopp, for der danner kombinasjonen av sol og dype skygger en spennende, portal-lignende scene – så fortsetter jeg i høy fart på veien og igjennom tunnelene langs innsjøen til jeg plutselig er tilbake på utkjøringen jeg stoppet på tidligere denne dagen. Det er fortsatt full sol innunder de høye klippene og urene hvor Austrumdalsvannet flommer ut i elva som går ned til Malmeim, og nå har sola den særegne, nesten hellige kvaliteten som den har når den har begynt å bli lav i vinkel og gyllen i farge, og samtidig kommer fra en helt klar himmel, og stråler både sterkt og varmt. Jeg kunne fint tilbringe de timene som gjenstår av kvelden på dette følelsesvekkende stedet, og bare sitte og nyte gløden av sola i ansiktet og de trolske og mystiske omgivelsene, men jeg vil gjerne se resten av ruta mellom Austrumdal og E39 i det samme nydelige lyset, så jeg blir ikke værende så lenge før jeg drar videre, og uten noen flere stopp av betydning når idylliske men halvt forlatte Ivesland igjen.

Ved Skjævelandsvannet blir jeg imidlertid vitne til scener som nærmest tvinger meg til å stoppe, gå ut av bilen og trekke pusten i ærefrykt: Det blå og glitrende vannet, flankert av mengder av blåklokker som stråler blåfiolett i motlyset fra sola i vest, og langt unna de lysegrønne tonene og de grasiøse kurvene til vidstrakte jorder og beitemarker, omgitt på begge sider av de forsiktige formene til fjerne og blålige fjell.

Det er lenge siden jeg har opplevd en så fin kveldsstemning, og jeg lover meg selv å returnere til denne vakre strekningen og prøve ørretfisket her før sommeren er over.

Ved gårdene på Skjæveland er det også en helt uvanlig nydelig kveld – de store markene bortenfor bebyggelsen stråler lysegrønt, som om det alt er vår igjen, antagelig fordi de nylig er blitt slått, og gresset nå vokser tilbake, og rundt gårdene ligger det her og der flokker av søyer med lam og hviler i skyggene av spredte trær, mens den varme og nesten vindstille lufta, fylt av den ennå lune men synkende sola, henger over dette poetiske produktet av lange århundrer med slit og strev og sorg og savn som en slags velsignelse og anerkjennelse, og som noe ut av en annen verden, som i denne ikke kan vare.

Denne sommerkvelden på og ved Skjæveland blir et imponerende klimaks og en passende avslutning på en lang dag i de fagre men akk så folketomme traktene i indre Bjerkreim. Resten av hjemreisen blir også bra, men idet jeg nærmer meg motorveien, og ser skogene av roterende ”monstermøller” reise seg mot himmelen ved Søyland, forsvinner fortryllelsen, og selv ikke den gylne aftensola kan fordrive følelsene av vanhelligelse og melankoli. Mye av Bjerkreim kommune vest for E39 er ødelagt av ”monstermøller” og av omfattende vindindustri for all overskuelig framtid – vi får virkelig håpe at flotte Faurefjell og de andre fantastiske områdene i de østre og indre delene av kommunen får være i fred for slik destruktiv og unødvendig ”utvikling”, og blir bevart i den tilstanden jeg opplevde dem på denne uforglemmelige dagen i 2026.

Here is some of the ambient music I listened to while writing the above description of a beautiful summer’s day in Bjerkreim:

“A Z T L A N ⋄ Stillness In The Lost Civilization”:

“S A N C T U M ⋄ Beautiful Healing Meditation Music”: