Rapport fra min praksis i sjelesorg ved Stavanger Universitetssykehus

Evalueringsrapport for institusjonspraksis

i emnet PTU4100 Institusjonspraksis med sjelesorg og gudstjeneste

[Text in Norwegian; English and German translations below]

[Downloadable PDF with text in Norwegian, English and German:]

[Kommentar ved Edmund Schilvold: Dette er en ordrett kopi i digital form av rapporten som ble skrevet i kjølvannet av min praksis på Stavanger Universitetssykehus i november 2019, og som jeg fikk en signert kopi av på papir. VID Vitenskapelige Høgskole fikk også en kopi av denne rapporten. Mine bemerkninger til det som sies er satt i klammer. – E.S.]

Student: Edmund Schilvold

Har vært i praksis ved institusjon: Stavanger universitetssykehus (SUS)

Praksisveileder har vært: Angelika Maria Fjetland [(sykehusprest) og Anne-Beth Gilja Johansen (sykehusprest, tidligere leder av praktikum ved VID / MHS), siden Fjetland ble syk noen dager etter at praksis hadde begynt, og måtte holde seg hjemme i ca. to uker, og Johansen derfor måtte overta som veileder. – E.S.]

Del 1: Praksisveileders rapport

Edmund har hatt institusjonspraksis på SUS i perioden 04.11.2019–01.12.2019. Praksisperioden har vært lagt opp slik at hver dag har begynt med en morgenbønn og avsluttet med refleksjon i gruppen. For øvrig har innholdet i praksisperioden bestått av avdelingsbesøk, undervisning, omvisning på akuttmottaket og i bårekapellet, gudstjenester, individuell veiledning, tverrfaglige møter og seminar. Edmund har hatt et særlig ansvar for tre avdelinger: 1A (geriatrisk avdeling), 6G (øvre gastrologisk avdeling / gastrokirkurgisk avdeling) og 6H (øvre gastrologisk avdeling / gastrokirkurgisk avdeling).

Edmund har ifølge tilbakemeldingene fra disse avdelingene fungert godt i rollen som sykehusprest, både i forhold til personalet og i forhold til pasientene. 

Skikkethet:

Det er ingenting spesielt å anmerke i forhold til skikkethetskriteriene for profesjonsutdanningen i teologi. Edmund viser vilje og evne til omsorg, forståelse, innlevelse og respekt for mennesker i sårbare livssituasjoner. Han har gjennomført de yrkesmessige handlinger som gudstjeneste og morgenbønn på en god og gjennomtenkt måte. Han har også arbeidet samvittighetsfullt med forberedelsen av disse.

Han samarbeider tilfredsstillende og deltar aktivt i gruppeprosessene. Han gir relevante og avbalanserte tilbakemeldinger til sine medstudenter og til veiledere. Han viser god selvinnsikt, og er klar over både egne muligheter og egne utfordringer i møte med andre.

Han har vært noe engstelig i forhold til å gjennomføre praksis på sykehuset, men har funnet seg godt til rette her, og vist en økende grad av trivsel gjennom hele praksisperioden.

Edmund har vært åpen om sin livshistorie og troshistorie, og har evnet å reflektere over situasjoner hvor dette har hatt relevans i møter her på sykehuset. Han har i utgangspunktet vært bekymret for at hans helsemessige utfordringer kunne medføre problemer for hans gjennomføringsevne i praksisen. Det har vist seg å være helt ubegrunnet. [Det ”helsemessige utfordringer” her refererer til er ulike grader av mer eller mindre kroniske smerter i øynene knyttet til både tidligere og tilbakevendende betennelser. Høsten 2019 hadde jeg heldigvis en relativt bra periode. – E.S.]

Edmund har gitt uttrykk for at han satte spesielt pris på de daglige øktene med grupperefleksjon på slutten av dagene her på sykehuset. Her har han funnet mest inspirasjon til videre læring. Han så ut til å trives med samtaler både på geriatrisk avdeling og på de to gastrokirkurgiske avdelingene.

Personalet opplevde ham som høflig, åpen og interessert, med gode kontaktskapende evner. Han har hatt en god del pasientsamtaler, som han også ble innkalt til av sykepleiere på disse avdelingene.

Edmund har vært åpen for innspill og for veiledning, og har vist at han kan ta imot veiledning på en konstruktiv måte.

Læringsutbyttebeskrivelsen for emnet

Edmund har vært godt motivert for praksis, og har evnet å overvinne sine betenkeligheter i forhold til å evne og gjennomføre praksis på sykehuset. Når det gjelder selve undervisningstimene, har jeg oppfattet det slik at han ikke opplevde alt som like engasjerende og relevant. Jeg er usikker på hva det handler om.

[Kommentar fra Edmund, mars 2024: Dette gjaldt kun noe av undervisningen, handlet dels om lærernes pedagogiske ferdigheter, og dels om det at det skal godt gjøres å fortelle en person som har vært igjennom så mye sorg og lidelse, og så mange vanskeligheter, som jeg har vært opp igjennom livet, og som har fulgt så utrolig mye sorg og lidelse, og så mange vanskeligheter, i flere andre personers liv, noe “nytt”. Sagt på en annen måte: Deler av undervisningen ble både for “enkel” og for teoretisk / livsfjern / upersonlig (og noe så sentralt som empati ble knapt nevnt, utrolig nok) – og hvis en lærer opplever at undervisningen hans eller hennes ikke vekker den helt store entusiasmen, bør kanskje læreren spørre seg selv om det er noe han eller hun kan gjøre bedre, eller åpne for “feedback” fra studentene, istedenfor å kritisere dem.

Det gjorde jeg den gang jeg arrangerte kurs – men det å ta imot “feedback” og kritikk kan være følelsesmessig krevende for den det gjelder, selvfølgelig.

For øvrig kan det også bemerkes at flere av de andre studentene, som hadde vært med på en god del undervisning på VID / MHS like før denne praksisperioden, men som hadde lite livserfaring, uttalte at de følte at de var “clueless” i møte med syke og lidende innlagte. Det burde gi en indikasjon på at det er rom for forbedringer i undervisningsopplegget.

Dessuten: Hvem opplever vel “alt som like engasjerende og relevant”? Ingen! Så hvis det var en forventning, er den totalt urealistisk og urimelig.

– E.S.]

I gruppesammenheng og i veiledning har han derimot vist seg både engasjert og interessert i ny læring. I verbatim har han nedlagt en betydelig arbeidsinnsats, og god evne til å leve seg inn i pasientens situasjon. Han har vært åpen for innspill og for andre sine refleksjoner i forhold til stoffet som ble fremlagt. Han har igjennom praksisperioden åpnet seg mer og mer, og opparbeidet større trygghet i møte med medstudenter, veiledere, personal og pasienter.

Det er vel kanskje særlig i forhold til de teologiske refleksjonene rundt sjelesørgerens oppgave på sykehuset at jeg opplever et potensial for fordypning og avklaring av rolleforståelse.

I møte med pasienter har han møtt mennesker i krise og i sårbare situasjoner på en forståelsesfull og ivaretakende måte. Han har fremstått som respektfull og lyttende, med god omsorg, og har gjennomført en del ganske lange samtaler med enkelte pasienter. Noen av dem har også gitt uttrykk for at de ønsker oppfølgingssamtaler med ham.

Hvordan studenten har arbeidet med sine egne læringsmål for praksisperioden

Edmund har arbeidet godt med sine læringsmål

Kunnskapsmål

– Bli kjent med sykehusprestetjenestens arbeidshverdag og arbeidsmåter

– Kunnskap om sykehusdrift og hvordan pasienter og de pårørende opplever møtet med sykehuset

Edmund har innrømmet at han var urolig for praksisen på sykehuset i utgangspunktet, men at dette har gått mye bedre enn han hadde forventet, også helsemessig. Han beskriver en god atmosfære på avdelingene sine, og gode arbeidsforhold. Han har opplevd det lite vanskelig å komme i kontakt med personalet og med pasientene. Han har skaffet seg mer kunnskap om sykehusdrift, og om sykehusprestenes arbeidsoppgaver. Han har bemerket at han har hatt lite kontakt med pårørende. Personalet har opplevd hans tilstedeværelse som positiv. De beskriver han som rolig, høflig og åpen for kontakt. De har opplevd at samtalepartnerne hans har vært fornøyd med ham.

Ferdighetsmål

– Jeg ønsker å bli en bedre sjelesørger

– Å være samtalepartner på det eksistensielle/åndelige område for mennesker med forskjellige livssyn. Å kunne tilpasse seg forskjellige behov.

Edmund har utfordret seg selv, og har samlet en god del erfaring. Han har aldri hatt denne typen samtale med mennesker utenfor familien tidligere, men han har en del erfaring med å møte sykdom privat. Han opplever at han har samlet verdifull erfaring, og at han har hatt møter med mennesker som han ikke kommer til å glemme. Han har ikke fått tilbud om samtaler med mennesker med andre religioner. Han sier selv at han får mindre utbytte av undervisning enn av prosesslæring og gruppesamlinger.

Utfra det han har fortalt om sine samtaler, slutter jeg at han har evnet å tilpasse seg de forskjellige behovene som konfidentene hans har gitt uttrykk for.

————————————————————————-

28.11.2019

Angelika Maria Fjetland

English translation of the above report, made in September 2026, with the aid of Google Translate (may seem slightly odd here and there):

Evaluation report for institutional placement

in the course PTU4100 Institutional Placement involving Pastoral Care and Worship Services

[Comment by Edmund Schilvold: This is a verbatim digital copy of the report written following my placement at Stavanger University Hospital in November 2019, of which I received a signed paper copy. VID Specialized University also received a copy of this report. My remarks regarding the content are enclosed in brackets. – E.S.]

Student: Edmund Schilvold

Placement institution: Stavanger University Hospital (SUS)

Placement supervisor: Angelika Maria Fjetland [(hospital chaplain) and Anne-Beth Gilja Johansen (hospital chaplain, former head of the practical training program at VID / MHS); Fjetland fell ill a few days after the placement began and had to stay home for approximately two weeks, so Johansen had to take over as supervisor. – E.S.]

Part 1: Placement supervisor’s report

Edmund completed an institutional placement at SUS during the period 04.11.2019–01.12.2019. The placement period was structured so that each day began with morning prayer and concluded with group reflection. Otherwise, the content of the placement period consisted of ward visits, teaching sessions, tours of the emergency department and the mortuary chapel, worship services, individual supervision, interdisciplinary meetings, and seminars. Edmund has held specific responsibility for three wards: 1A (geriatrics), 6G (upper gastrointestinal/gastrointestinal surgery), and 6H (upper gastrointestinal/gastrointestinal surgery).

According to feedback from these wards, Edmund has performed well in the role of hospital chaplain, both in his interactions with staff and with patients.

Suitability:

There are no particular issues to note regarding the suitability criteria for the professional degree program in theology. Edmund demonstrates a willingness and ability to show care, understanding, empathy, and respect for people in vulnerable life situations. He has conducted professional tasks—such as church services and morning prayers—in a competent and thoughtful manner, and has prepared for them conscientiously.

He collaborates satisfactorily and participates actively in group processes. He provides relevant and balanced feedback to fellow students and supervisors. He demonstrates good self-awareness and is conscious of both his strengths and his challenges when interacting with others.

He was initially somewhat apprehensive about the hospital placement but has settled in well, showing increasing job satisfaction throughout the internship period.

Edmund has been open about his personal history and faith journey, and has been able to reflect on situations where these aspects were relevant to his encounters at the hospital. He was initially concerned that his health challenges might hinder his ability to complete the placement successfully. This proved to be entirely unfounded. [The «health challenges» referred to here involve varying degrees of more or less chronic eye pain associated with both past and recurring inflammation. Fortunately, I had a relatively good spell in the autumn of 2019. – E.S.]

Edmund has expressed that he particularly valued the daily group reflection sessions held at the end of the day here at the hospital. These sessions were his primary source of inspiration for further learning. He appeared to thrive during conversations in both the geriatric ward and the two gastrointestinal surgery wards.

The staff found him to be polite, open, and interested, with strong interpersonal skills. He engaged in a significant number of patient conversations, often at the invitation of the nurses in these wards.

Edmund has been open to input and guidance, demonstrating an ability to accept supervision constructively.

Course learning outcomes

Edmund has been highly motivated for the clinical placement and has managed to overcome his initial reservations about his ability to complete the hospital-based training. Regarding the teaching sessions themselves, I gathered that he did not find all of them equally engaging or relevant. I am uncertain as to the reason for this. [Comment from Edmund, March 2024: This applied only to some of the instruction; it was partly a matter of the teachers’ pedagogical skills, and partly the fact that it is difficult to teach something “new” to a person who has endured as much grief, suffering, and hardship as I have throughout my life—and who has witnessed such immense grief, suffering, and hardship in the lives of so many others. Put another way: parts of the instruction were both too “simple” and too theoretical—detached from real life and impersonal (and something as central as empathy was barely mentioned, incredibly enough)—and if a teacher finds that their instruction fails to spark much enthusiasm, perhaps they should ask themselves what they could do better, or invite feedback from the students, rather than criticizing them.

That is what I did back when I organized courses—but accepting “feedback”

”…and criticism can, of course, be emotionally demanding for the person involved.

It is also worth noting that several of the other students—who had attended a significant amount of instruction at VID/MHS just prior to this clinical placement but lacked life experience—stated that they felt “clueless” when encountering sick and suffering inpatients. This suggests there is room for improvement in the educational program.

Furthermore: Who finds *everything* equally engaging and relevant? No one! So, if that was the expectation, it is completely unrealistic and unreasonable.

– E.S.]

In group settings and during supervision, however, he has shown himself to be both engaged and interested in new learning. He has put significant effort into his verbatim reports and demonstrated a strong ability to empathize with the patient’s situation. He has been open to input and the reflections of others regarding the material presented. Throughout the placement, he has opened up increasingly and gained greater confidence in his interactions with fellow students, supervisors, staff, and patients.

It is perhaps particularly regarding the theological reflections on the role of the pastoral caregiver in the hospital that I see potential for deeper insight and a clearer understanding of the role.

In his interactions with patients, he has encountered people in crisis and vulnerable situations in an understanding and supportive manner. He has come across as respectful and attentive, demonstrating genuine care, and has conducted several lengthy conversations with certain patients. Some of them have… …also expressed a desire for follow-up conversations with him.

How the student has worked on his own learning goals for the internship period

Edmund has worked well on his learning goals.

Knowledge goals

– To become familiar with the daily work and working methods of the hospital chaplaincy service

– Knowledge of hospital operations and how patients and their next of kin experience their encounters with the hospital

Edmund has admitted that he was initially apprehensive about the hospital internship, but that it has gone much better than he expected, including in terms of his own health. He describes a positive atmosphere on his wards and good working conditions. He has found it easy to connect with both staff and patients. He has gained more knowledge about hospital operations and the duties of hospital chaplains. He has noted that he has had little contact with next of kin. The staff have viewed his presence positively; they describe him as calm, polite, and open to interaction. They have found that the people he has spoken with were satisfied with him.

Skill goals

– I want to become a better pastoral caregiver

– To act as a conversation partner regarding existential and spiritual matters for people with diverse worldviews. To be able to adapt to different needs.

Edmund has challenged himself and gained a good deal of experience. He had never previously engaged in this type of conversation with people outside his family, though he has some personal experience dealing with illness. He feels he has gained valuable experience and has met people he will not forget. He has… …has not been offered opportunities for dialogue with people of other religions. He himself states that he derives more benefit from process-based learning and group sessions than from formal instruction.

Based on what he has shared regarding his conversations, I conclude that he has been able to adapt to the various needs expressed by the individuals he counsels.

————————————————————————-

28 November 2019

Angelika Maria Fjetland

German translation of the above report, made in September 2026, with the aid of Google Translate (may seem slightly odd here and there):

Evaluierungsbericht zum institutionellen Praktikum

im Rahmen des Kurses PTU4100 (Institutionelles Praktikum mit Schwerpunkt Seelsorge und Gottesdienste)

[Anmerkung von Edmund Schilvold: Dies ist eine wortgetreue digitale Kopie des Berichts, der nach meinem Praktikum am Universitätskrankenhaus Stavanger im November 2019 verfasst wurde und von dem ich eine unterzeichnete Papierversion erhalten habe. Auch die VID Specialized University erhielt eine Kopie dieses Berichts. Meine inhaltlichen Anmerkungen sind in Klammern gesetzt. – E.S.]

Studierender: Edmund Schilvold

Praktikumseinrichtung: Universitätskrankenhaus Stavanger (SUS)

Praktikumsbetreuung: Angelika Maria Fjetland [(Krankenhausseelsorgerin) und Anne-Beth Gilja Johansen (Krankenhausseelsorgerin, ehemalige Leiterin des Praxisprogramms an der VID / MHS); Fjetland erkrankte wenige Tage nach Praktikumsbeginn und fiel für etwa zwei Wochen aus, sodass Johansen die Betreuung übernehmen musste. – E.S.]

Teil 1: Bericht der Praktikumsbetreuung

Edmund absolvierte im Zeitraum vom 04.11.2019 bis zum 01.12.2019 ein institutionelles Praktikum am SUS. Der Ablauf des Praktikums war so strukturiert, dass jeder Tag mit einem Morgengebet begann und mit einer Gruppenreflexion endete. Im Übrigen umfasste das Praktikum Stationsbesuche, Unterrichtseinheiten, Führungen durch die Notaufnahme und die Aufbahrungskapelle, Gottesdienste, Einzelsupervision, interdisziplinäre Besprechungen sowie Seminare. Edmund trug die besondere Verantwortung für drei Stationen: 1A (Geriatrie), 6G (Chirurgie des oberen Gastrointestinaltrakts/Gastrointestinalchirurgie) und 6H (Chirurgie des oberen Gastrointestinaltrakts/Gastrointestinalchirurgie).

Den Rückmeldungen dieser Stationen zufolge hat Edmund die Rolle des Krankenhausseelsorgers gut ausgefüllt – sowohl im Umgang mit dem Personal als auch mit den Patienten.

Eignung:

Hinsichtlich der Eignungskriterien für den theologischen Studiengang sind keine besonderen Probleme festzustellen. Edmund zeigt die Bereitschaft und Fähigkeit, Menschen in vulnerablen Lebenssituationen Fürsorge, Verständnis, Empathie und Respekt entgegenzubringen. Er hat berufliche Aufgaben – wie etwa Gottesdienste und Morgenandachten – kompetent und bedacht wahrgenommen und sich gewissenhaft darauf vorbereitet.

Er arbeitet zufriedenstellend mit anderen zusammen und beteiligt sich aktiv an Gruppenprozessen. Er gibt Kommilitonen und Vorgesetzten relevantes und ausgewogenes Feedback. Er verfügt über eine gute Selbstwahrnehmung und ist sich im Umgang mit anderen sowohl seiner Stärken als auch seiner Herausforderungen bewusst.

Anfangs sah er dem Krankenhauspraktikum mit einer gewissen Sorge entgegen, hat sich jedoch gut eingelebt und im Verlauf des Praktikums zunehmende Freude an der Tätigkeit gezeigt.

Edmund ging offen mit seiner persönlichen Geschichte und seinem Glaubensweg um und war in der Lage, Situationen zu reflektieren, in denen diese Aspekte für seine Begegnungen im Krankenhaus von Bedeutung waren. Zunächst befürchtete er, gesundheitliche Probleme könnten ihn daran hindern, das Praktikum erfolgreich zu absolvieren. Diese Sorge erwies sich als völlig unbegründet. [Bei den hier erwähnten „gesundheitlichen Problemen“ handelte es sich um unterschiedlich starke, mehr oder weniger chronische Augenschmerzen, die mit früheren sowie wiederkehrenden Entzündungen einhergingen. Glücklicherweise hatte ich im Herbst 2019 eine relativ beschwerdefreie Phase. – E.S.]

Edmund äußerte, dass er die täglichen Reflexionsrunden am Ende des Arbeitstages im Krankenhaus besonders geschätzt habe. Diese Sitzungen waren für ihn die wichtigste Inspirationsquelle für sein weiteres Lernen. Er schien in den Gesprächen – sowohl auf der geriatrischen Station als auch auf den beiden Stationen für gastrointestinale Chirurgie – regelrecht aufzublühen.

Das Personal erlebte ihn als höflich, offen und interessiert sowie als jemanden mit ausgeprägter sozialer Kompetenz. Er führte zahlreiche Gespräche mit Patienten, oft auf Anregung des Pflegepersonals der jeweiligen Stationen.

Edmund war offen für Anregungen und Anleitung und zeigte, dass er Supervision konstruktiv annehmen kann.

Lernziele des Kurses

Edmund war hochmotiviert für das klinische Praktikum und konnte seine anfänglichen Bedenken hinsichtlich seiner Fähigkeit, die praktische Ausbildung im Krankenhaus zu absolvieren, überwinden. Was die Unterrichtseinheiten selbst betrifft, so hatte ich den Eindruck, dass er nicht alle gleichermaßen fesselnd oder relevant fand. Über die Gründe hierfür bin ich mir nicht im Klaren. [Anmerkung von Edmund, März 2024: Dies bezog sich nur auf einen Teil des Unterrichts; Es lag teils an den pädagogischen Fähigkeiten der Lehrkräfte und teils an der Tatsache, dass es schwierig ist, jemandem etwas „Neues“ beizubringen, der im Laufe seines Lebens so viel Kummer, Leid und Not durchlitten hat – und der solch immensen Kummer, Leid und Not im Leben so vieler anderer miterlebt hat. Anders ausgedrückt: Teile des Unterrichts waren sowohl zu „simpel“ als auch zu theoretisch – lebensfern und unpersönlich (und etwas so Zentrales wie Empathie wurde, kaum zu glauben, kaum erwähnt). Wenn eine Lehrkraft feststellt, dass ihr Unterricht kaum Begeisterung weckt, sollte sie sich vielleicht eher fragen, was sie besser machen könnte, oder die Teilnehmenden um Feedback bitten, anstatt sie zu kritisieren.

Genau so habe ich es damals gehandhabt, als ich Kurse organisierte – doch „Feedback“ anzunehmen und Kritik kann für die betroffene Person natürlich emotional belastend sein.

Erwähnenswert ist auch, dass einige der anderen Studierenden – die unmittelbar vor diesem klinischen Praktikum einen beträchtlichen Teil ihrer Ausbildung an der VID/MHS absolviert hatten, denen es jedoch an Lebenserfahrung mangelte – angaben, sie hätten sich angesichts kranker und leidender stationärer Patienten „ratlos“ gefühlt. Dies deutet darauf hin, dass das Ausbildungsprogramm noch Verbesserungspotenzial bietet.

Außerdem: Wer empfindet schon *alles* gleichermaßen fesselnd und relevant? Niemand! Wenn dies also die Erwartung war, so ist sie völlig unrealistisch und unangemessen.

– E.S.]

In Gruppensituationen und während der Supervision hat er sich jedoch engagiert und interessiert an neuen Lerninhalten gezeigt. Er hat viel Mühe in seine wörtlichen Gesprächsprotokolle investiert und eine ausgeprägte Fähigkeit bewiesen, sich in die Situation der Patienten einzufühlen. Er war offen für Anregungen und die Reflexionen anderer zu den vorgestellten Inhalten. Im Verlauf des Praktikums hat er sich zunehmend geöffnet und mehr Sicherheit im Umgang mit Kommilitonen, Supervisoren, Personal und Patienten gewonnen.

Insbesondere bei den theologischen Reflexionen über die Rolle der Krankenhausseelsorge sehe ich noch Potenzial für tiefere Einsichten und ein klareres Verständnis dieser Rolle.

Im Umgang mit Patienten ist er Menschen in Krisen- und Verletzlichkeitssituationen verständnisvoll und unterstützend begegnet. Er trat respektvoll und aufmerksam auf, zeigte aufrichtige Anteilnahme und führte mit einigen Patienten längere Gespräche. Manche von ihnen haben… …auch den Wunsch nach weiteren Gesprächen mit ihm geäußert.

Wie der Student an seinen eigenen Lernzielen für den Praktikumszeitraum gearbeitet hat

Edmund hat gut an seinen Lernzielen gearbeitet.

Wissensziele

– Vertrautwerden mit der täglichen Arbeit und den Arbeitsweisen der Krankenhausseelsorge

– Kenntnis der Abläufe im Krankenhaus sowie der Art und Weise, wie Patienten und deren Angehörige die Begegnungen mit dem Krankenhaus erleben

Edmund hat eingeräumt, dass er dem Krankenhauspraktikum anfangs mit Bedenken gegenüberstand, es aber weitaus besser verlaufen ist als erwartet – auch im Hinblick auf seine eigene Gesundheit. Er beschreibt eine positive Atmosphäre auf seinen Stationen sowie gute Arbeitsbedingungen. Es fiel ihm leicht, sowohl zum Personal als auch zu den Patienten einen Draht zu finden. Er hat …hat mehr Wissen über die Abläufe im Krankenhaus und die Aufgaben von Krankenhausseelsorgern erworben. Er hat festgestellt, dass er nur wenig Kontakt zu Angehörigen hatte. Das Personal hat seine Anwesenheit positiv wahrgenommen; man beschreibt ihn als ruhig, höflich und offen für den Austausch. Die Rückmeldungen der Personen, mit denen er gesprochen hat, waren durchweg positiv.

Kompetenzziele

– Ich möchte ein besserer Seelsorger werden.

– Als Gesprächspartner für existenzielle und spirituelle Fragen für Menschen mit unterschiedlichen Weltanschauungen fungieren. Mich auf verschiedene Bedürfnisse einstellen können.

Edmund hat sich neuen Herausforderungen gestellt und wertvolle Erfahrungen gesammelt. Zuvor hatte er noch nie solche Gespräche mit Außenstehenden geführt, auch wenn er über persönliche Erfahrungen im Umgang mit Krankheit verfügt. Er hat das Gefühl, wertvolle Erfahrungen gewonnen und Menschen getroffen zu haben, die ihm in Erinnerung bleiben werden. Er hatte… …keine Gelegenheit zum Dialog mit Menschen anderer Religionen. Er selbst gibt an, dass er mehr von prozessorientiertem Lernen und Gruppensitzungen profitiert als von formellem Unterricht.

Aufgrund seiner Schilderungen zu den geführten Gesprächen komme ich zu dem Schluss, dass er in der Lage war, sich auf die unterschiedlichen Bedürfnisse der von ihm betreuten Personen einzustellen.

————————————————————————-

28. November 2019

Angelika Maria Fjetland

Published online by Edmund Schilvold on September 25, 2026

Interested in pastoral care or general spiritual guidance? Read about what I may be able to offer you here.

Legg igjen en kommentar