Av Edmund Schilvold (M.Th.)

Oktober 2023

Kan antikkens platonske akademi, som i århundrer spilte en sentral rolle i det gamle Hellas’ og i Europas kulturelle og religiøse liv, men som på 500-tallet ble tvangsnedlagt av den østromerske keiseren, gjenopplives i vår tid, her i det høye nord?

Det er et spørsmål jeg har stilt meg i over to år, helt siden jeg sommeren 2020 fullførte en mastergrad i teologi ved å skrive en oppgave om tenkningen til den berømte greske filosofen Platon, og om slektskapet mellom Platons metafysiske system og teologien til den sentrale kirkefaderen St. Augustin av Hippo – et arbeid som ikke bare representerte avslutningen på et fem år langt formelt studium ved VID vitenskapelige høyskole i Stavanger, men som også utgjorde den foreløpige kulminasjonen av en gåtefull og ofte krevende åndelig reise som egentlig begynte da jeg var et sted rundt 18 år, og som i over ti år hadde involvert omfattende selvstudier av blant annet Platons dialoger og en lang rekke andre klassiske litterære verker (av Herodot, Plutarchos, Livius, etc.).

Jeg har ingen problemer med å se at dette for mange vil høres en smule sprøtt ut. Skal en enslig nordmann, nemlig undertegnede, Edmund Schilvold, påta seg å gjenopprette en institusjon som ikke har eksistert på omkring 1500 år – i hvert fall ikke offisielt sett? Har han virkelig ikke hørt om den norske janteloven? Hvordan kan en kar som i utgangspunktet har utdannet seg i det vi er vant til å kalle kristen teologi (men som egentlig springer ut av blant annet platonsk metafysikk og egyptisk mystisisme) tenke på å blåse liv i en skole og i et forum som en del vil hevde utgjorde en av ”den gamle hedendommens” siste store bastioner?

Ja, det er kanskje litt sprøtt. Knapt noen har tenkt alvorlig på å gjøre noe slikt siden den romersk-katolske presten Marsilio Ficino (1433–1499) begynte å grave i det platonske corpus på 1400-tallet, og startet sitt akademi i Firenze, eller siden den selvlærte platonisten Thomas Taylor (1758–1835) påtok seg å oversette filosofen Proclus til engelsk i 1800-tallets Storbritannia. Men la meg forklare hvorfor jeg mener det å forsøke en gjenoppliving ikke bare kan være realistisk – selv her i kjedelige, konformistiske, firkantede og Netflix-glanende Norge – men faktisk er helt nødvendig.

For det første: Alt må og alt har alltid måttet begynne et sted. Alle respekterte institusjoner, selv de største og eldste og mest berømte – de gamle kristne kirkene, De eleusinske mysteriene (som ble opprettholdt i ca. tusen år) i Hellas, de europeiske universitetene (som springer ut av middelalderen, som feilaktig blir kalt «mørk»), for å nevne noen eksempler – begynte en gang med et møte mellom noen relativt ukjente, men ambisiøse mennesker, i en stue, på et tingsted eller i en hellig lund, for eksempel, og de begynte gjerne i miljøer som i beste fall ikke helt forsto hva de handlet om, og som i verste fall var fiendtlig innstilt til dem.

Det finnes intet nytt under Den evige sol – alt har hendt før, utfordringene gitt oss av denne tidsalderens (modernitetens) zeitgeist er overhodet ikke unike, selv om det er lett og fristende å tro det, og utallige mennesker og utallige samfunn og sammenslutninger og stammer har måttet bygge det de drømte om opp ”fra scratch” før, uten stort mer enn sine hender og sine talenter og sine visjoner, og klarte det, fordi de ville det – virkelig ville det.

Vi kan starte noe stort og vakkert og sågar gloriøst selv nå, i dette øyeblikk, i dette mørke og kaotiske og urovekkende øyeblikk, hvis vi bare kan overvinne tidens og modernitetens kondisjonering av våre sinn, fri oss fra den bevisste eller ubevisste tendensen til ironisering og desakralisering og materialistisk infantilitet, og velge å dreie sjelelivet eller sinnet rundt, fra massemedier og meningsløshet og tom underholdning til Lys og Sannhet og Viten, og til en beslutning om å handle – ja, handle, ikke en gang i framtiden, ikke en gang vi nå tror at det vil passe oss bedre å gjøre det, men nå.

Selv den aller største av fordums storhet og skjønnhet og kompleksitet, som den vi ennå finner oppsmuldrede rester og fragmenter av i Egypt og i Hellas og i Roma, for eksempel, er egentlig ikke mer enn én enkelt tankeforandring, ett enkelt indre skifte, unna en ny realisering, en ny jordisk inkarnasjon, så å si, i vår verden og vår tid. Barrieren som vi liker å forestille oss ligger et sted der ute, i den ytre verden, fordi det å tro det skaper en illusjon om uunngåelighet, og dermed av fravær av personlig ansvar, er i realiteten først og fremst psykologisk og mental, og så snart et tilstrekkelig antall mennesker – ikke mange, men mange nok – overvinner barrierene i seg selv, fordufter også hindrene i den eksterne verden, fordi majoriteten i et samfunn alltid følger lederskapet til et besluttsomt og overbevisende mindretall – man kan like det eller mislike det, men det er rett og slett slik det alltid har vært, og det er slik det alltid vil være, så lenge denne verden består.

Kun ca. en tredjedel av en gitt befolkning, og noen ganger en enda mindre del, er av natur inklinert til ekte kritisk tenkning og sann læring (j.f. uttalelsene til Aldous Huxley), og det er alltid i den delen av befolkningen at de høyere visjoner og idealer, de virkelige nyvinninger og de kunstneriske storverk som trekker hele resten av samfunnet opp, og som gagner alle som tilhører det, har sin kilde. Det er en av grunnene til at kommunistiske og radikalt sosialistiske forsøk på å skape påtvunget ”likhet” (revolusjonens ”égalité”) er naturstridige, farlige og samfunnsødeleggende, og at de alltid (som hele det tyvende århundre viser) går i oppløsning når man slutter å tvinge igjennom slike eksperimenter med vold og terror, og det er også en av grunnene til at all sann filosofi og alle fungerende, stabile og bærekraftige styresett er hierarkiske.

For det andre: Vi må gjøre noe med den eneste virkelige krisen i verden i dag før det definitivt er for sent. Store deler av verden, og spesielt det vi kaller den vestlige eller europeiske verden, befinner seg nå i en dyp og trolig eskalerende åndelig krise. Dette er noe mange allerede vet, og noe som flere store tenkere observerte utvikle seg alt for rundt 150 år siden, men siden det også synes å være mange som ikke helt har innsett at dette er tilfelle, tar jeg det opp her, som del av forklaringen på hvorfor en gjenoppliving av Det platonske akademi er maktpåliggende.

Denne veldige åndelige krisen, denne redselsfulle sjelelige sykdommen, som framfor alt karakteriseres av epistemoloigisk materialisme («det finnes ikke noe ‘mer’ enn enn denne verden og det vi kan sanse») tegner til å bli katastrofal for hele vår sivilisasjon, med mindre den meget snart stanses og reverseres, og manifesterer seg i en lang rekke symptomer som man i skrivende stund skal være temmelig hjernevasket eller insensitiv eller distrahert for å klare å unngå å legge merke til:

(1) Et stadig mer påtagelig og omseggripende sammenbrudd på felt som kunst og arkitektur – i noen grad utfordret av det såkalte Arkitekturopprøret, som dessverre ikke er filosofisk utrustet til å gjøre noe med årsakene – (2) en stadig mer utbredt estetisk og kulturell analfabetisme, (3) en mangel på prinsippfasthet og integritet og ærlighet, (4) avhengighet av og normalisering av pornografi, især blant yngre menn, som også ofte er avhengige av videospill og annen virkelighetsflukt, (5) et generelt forfall (en forsimpling) i skrift så vel som i tale, inkludert en manglende evne til å formulere komplekse tanker, og stadige forsøk på normalisering av banning, som oftere og oftere erstatter ekte adjektiver, (6) et overdrevent og i noen grad sykelig fokus på det erotiske og seksuelle, (7) opioidkrisen, som synes å være spesielt alvorlig i Amerika, men som også gjør seg gjeldende her i Skandinavia, (8) en nagende følelse av tomhet og meningsløshet, og av at noe, noe som man ikke helt kan definere, mangler, (9) tanker om å avslutte livet fordi man ikke ser noen virkelig god grunn til å holde ut alt hverdagen bringer av prøvelser, eller flukt inn i alkoholisme og rusmisbruk, (10) en bortimot totalt manglende evne eller vilje til å planlegge og utforme gode, humane og oppløftende bygde miljøer, en manglende evne eller vilje som vi nå ser manifestert i nesten alle norske byer og tettsteder av noen størrelse – og så videre.

Jeg kunne lett ha gjort listen mye lengre, men jeg tror jeg har fått fram poenget, og de som ikke sympatiserer med i hvert fall en del av det jeg sier, eller som reagerer på det med sinne, er antagelig så stuttvokste, sjelelig sett, eller så dypt hjernevasket (kondisjonert) inn i vårt begynnende orwelliske mareritt (j.f. Orwell’s 1984), at det ikke er mulig å nå fram til dem, uansett hvordan man ordlegger seg.

Er det å gi en slik beskrivelse av Norge og Europa og «Vesten» i dag å svartmale? Jeg vet at det finnes dem som vil hevde det. En del av dem tilhører den særegne personlighetstypen som synes å være så utbredt i Norge i dag – en type som mener man skal være ”jordnær”, uten å forstå at det å være ”jordnær” lett kan gå over i unødig materialisme og hedonisme, et fravær av åndelig utvikling, og et tap av de høyere sidene ved mennesket, og alt har gått over i nettopp det – en type som krever av andre at de forholder seg ”positive”, og som blir aggressiv når dette kravet ikke møtes, selv når det å opprettholde den såkalte positive holdningen innebærer at man ignorerer, og dermed unnlater å gjøre noe med, alvorlige problemer og destruktive utviklingstrekk – en type som, i sin sjelden utfordrede arroganse, tror at han eller hun vet alt som er verdt å vite og har skjønt alt som er verdt å skjønne, men som i all sin påståtte toleranse og entusiasme for såkalt ”mangfold” egentlig er et trangsynt og underutviklet vesen, og hvis sanne natur avsløres når selv den minste utfordring av dets konformistiske nesevishet utløser enten forsøk på latterliggjøring eller et stille, saboterende raseri.

Men nei, kjære leser, jeg svartmaler ikke, selv om jeg kanskje setter visse forhold på spissen, for retorisk effekt, og fordi klimaet er slik at man må uttrykke seg sterkt for å få oppmerksomhet, men mange er nå så omsluttet av og fanget i det miljøet og den tidsånden de så lenge har vært omgitt av at de ikke aner noe om hva som har gått tapt, og er ute av stand til å forestille seg hva som nå kunne ha vært, og hvor uendelig mye bedre og vakrere og mer utviklende det som kunne ha vært ville ha vært, enn det som er nå.

Dette er i sannhet en av vår tids store tragedier – at så mange, og kanskje de fleste, ikke en gang lengter etter noe annet, i hvert fall ikke på en bevisst måte, fordi deres sinn er blitt så brutalt beskåret, eller så hindret i sin utvikling, av «skolegang» og popkultur og såkalt utdanning at de reagerer med tilfredshet eller likegyldighet på det som i realiteten er blant de mest flagrante eksempler på skjending, stygghet, umoral, urettferdighet og mishandling.

Jeg hevder slett ikke med dette at ”alt var bedre før”, som er anklagen og stråmannen som tilbedere av det såkalte framskrittet ofte griper til for å dekreditere sine kritikere, men det betyr definitivt at vi har slått inn på en vei som ikke leder til et sted vi bør ende opp på.

Norge er virkelig et underlig land – det naturgitte grunnlaget er helt fantastisk, helt guddommelig, helt eventyrlig, og kan måle seg med hva som helst, hvor som helst i verden, hva skjønnhet og muligheter angår, især hvis vi studerer Vestlandet og Nordland, men flertallet av byene og tettstedene er visuelle og åndelige katastrofeområder, som til tross for et enormt byråkrati og alle slags pedantiske lover om og regler for såkalt planlegging framstår som fullstendig uplanlagte, og som kontinuerlige fornærmelser mot sansene, og mot alle menneskene som har sine bosteder eller arbeidsplasser der.

Igjen – det er knapt mulig å tenke seg et sted som er gitt en bedre start og et bedre utgangspunkt av naturen enn Norge, men det designere og arkitekter kaller det bygde miljø, og især det bygde miljø i byenes og tettstedenes sentra, nødvendiggjør skylapper, eller helst bind for øynene, når genuint sensitive og kunstneriske sjeler skal passere igjennom dem.

Men alle de håpløse, tragikomiske, dystre, inhumane og drepende monotone, fantasiløse og respektløse moderne norske bymiljøene er selvfølgelig bare symptomer på noe mye mer alvorlig, nemlig på sinn som har visnet hen i fravær av næring og stimulans, og som aldri har nådd det fulle potensialet som karakteriserer ekte mennesker (som er uendelig mye mer enn sine rent biologiske drifter eller lidenskaper), og også, dessverre, på ledende og styrende og kontrollerende krefter med patologiske, lyssky, mørke og i noen grad til og med psykopatiske, ondskapsfulle og subversive tendenser og hensikter.

Vennligst lukk munnen og ta det jeg sier opp til alvorlig betraktning, kjære leser, for dette trenger antagelig både du og svært mange andre å høre, med mindre du tilhører det mindretallet som har kommet til en forståelse av hva som foregår og hva vi befinner oss i, og jeg hadde ikke sagt dette jeg sier med mindre jeg hadde mer enn førti år med intens livserfaring å basere det på, og opplevde det som helt nødvendig å få sagt.

Gud vet at jeg gjerne skulle ha latt det være, men noen må ta belastningen det er å kaste en brannfakkel, hvis en brannfakkel fortsatt kan tennes, inn i det grå maskineriet som langsomt maler alt som gjør mennesket til menneske, og alt som gjør det verdt å være menneske, til støv, før vi kommer til et punkt og faller til et dyp som det vil være svært, svært vanskelig, og kanskje helt umulig, å unnslippe.

For det tredje: Platonisme er en av få mulige utveier. Årsakene til overnevnte krise er utvilsomt åndelige, eller kanskje vi bør si psykologiske, og krisen kan derfor bare løses av en genuin og gjennomgripende åndelig renessanse. En slik renessanse krever noe langt mer og dypere og ikke minst vanskeligere enn noe av det som vi over de siste femti årene har sett finne sted i «New Age»-bevegelsen, for eksempel (selv om de bedre deler av New Age kan danne en god start for noviser) – den krever, for det første, en renselse, på flere nivåer: En full erkjennelse av hvor vi egentlig er, både som individer og som samfunn, og av hvorfor vi er der vi er; et oppgjør med og en avstandtagen til alt som har med overflatiskhet og avhengighet å gjøre – lesing av såkalte nyheter som egentlig ikke forteller oss noe virkelig nytt, men som bare tilfredsstiller en primitiv nysgjerrighet og en hunger etter stimuli, den jevnlige bruken av TV til å søke avslapning og tilfredsstille ønsket om underholdning, som kommer ut av vår lavere natur, tendensen til å la vår dyriske natur overvinne og dominere vår menneskelige natur, som når vi lar oss styre av sinne eller sjalusi eller seksuelle drifter, for eksempel – og den krever, for det andre, en gjenantennelse av den høyeste og beste delen av oss selv, som er edlere og viktigere enn selv fornuften (ratio/dianoia), og som er i stand til å ”se” eller ane det sant virkelige, det metafysiske og det guddommelige, som befinner seg på plan ovenfor og bortenfor denne verden av materie, som er en verden i konstant endring, en verden av uopphørlig tilblivelse og oppløsning, av Maya, som man sier i Østen (og som kan være opphavet til det greske ordet Gaia), det vil si av noe som, til syvende og sist, er en form for illusjon.

Lesere som kjenner den grunnleggende strukturen i platonsk filosofi, vil ha lagt merke til bruken av platonske begreper i beskrivelsen over, som ikke er tilfeldig, for jeg mener, ja, er overbevist om, etter å ha opplevd effekten av platonske konsepter og realisasjoner på mitt eget sinn, at platonsk filosofi, som egentlig er den høyeste, mest avanserte form for teologi og religion noensinne utviklet (eller snarere gitt sin endelige form) i Europa, er den beste og kanskje den eneste farbare veien ut av krisen beskrevet over, i hvert fall for oss som er Hellas’ naturlige arvinger. I India har man allerede den vediske tradisjonen, den såkalte hinduismen, og de ulike darshanas eller filosofiske retninger, som har svært mye til felles med platonismen, og i andre deler av Asia har man andre systemer som også har svært mye til felles med Platons lære, men her i Norge og i Vesten døde den levende tradisjonen ut for mer enn tusen år siden, og selv de fremste og mest dedikerte eksperter på platonisme er ikke egentlig filosofer i platonsk forstand, men rasjonalistiske forskere som bare studerer aspekter av filosofien utenfra, ikke ulikt hvordan patologer studerer et lik. Men dissekering av døde legemer, eller rent fornuftsbaserte analyser av gamle tekster, utgjør på ingen måte kjærlighet til Visdom, som er hva ordet filosofi opprinnelig betydde – selv om slike aktiviteter kan danne forstadiet til en utvikling som senere kan munne ut i Visdom.

Noen vil nå si, og til en viss grad med rette, at vi jo har kristendommen, og at platonismen lever videre i kristendommen, og at kristendom langt på vei er platonisme, men fullt så enkelt er det ikke, for om kristendommen kan vi si, dersom vi tillater oss å forenkle en del, noe som vi, i et essay som dette, nesten er nødt til, at den siden i hvert fall høymiddelalderen har gått i en mer og mer antiplatonsk, materialistisk og verdensorientert retning, og at den med moderne protestantisme, som ikke er stort mer enn sosialisme og revolusjonisme i forkledning, og med den romersk-katolske kirkens omfavnelse av moderniteten, kanskje har utspilt sin rolle, og nådd sin historiske endestasjon.

Det betyr ikke nødvendigvis at det Kristus sto for og gjorde ikke var og er gyldig, men det betyr at framtidens disipler av Sannhet og Visdom nok vil måtte finne sin «kirke» utenfor de etablerte kirkene, og at et gjenopplivet platonsk akademi fort kan komme til å bli en mer genuint kristen og religiøs institusjon enn noen formelt ”kristen” menighet.

Hva er egentlig platonisme?

Det var noen ord om hvorfor en gjenoppliving ikke bare burde være mulig, men er sårt tiltrengt, ja, påkrevet. Men hva er det egentlig platonismen handler om og står for, vil noen spørre. Det er et legitimt spørsmål, som det ikke er lett å finne gode svar på i vanlige bøker om historie og filosofi, siden platonismen, av grunner som vi ikke kan beskrive i detalj her, svært ofte framstilles på en måte som er villedende og feilaktig, og som gjør den til noe annet og noe mindre enn den egentlig er. Kanskje kan man gå så langt som til å si at knapt et sant eller klargjørende ord er blitt sagt om Platons hovedverk, Politeia, også kjent i Norge som Staten (og på engelsk som Plato’s Republic), eller om Platons mest sentrale metafysiske konsept, ideene, siden Thomas Taylor skrev sine kommentarer på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet (i Norge utgjør visstnok Egil Wyller et hederlig unntak).

Det er en overdrivelse, men det er ikke veldig langt fra realiteten. For å gå rett på sak: Det vi kaller platonsk filosofi er egentlig en versjon av det fenomenet som vi i dag vanligvis beskriver som religion – både fordi det vi nå gjerne beskriver som platonsk metafysikk egentlig er teologi, og ble kalt nettopp teologi av platonistene selv, og fordi det er mulig å identifisere flere riter og prosedyrer av den typen som vi i dag forbinder med religiøs aktivitet – som «konvertering» og «dåp», og til og med ekteskap, for eksempel.

Dette vil antagelig overraske mange, og især alle dem som tror at platonisme først og fremst handler om ”sokratisk” dialog og metode, men det er virkeligheten. Platonismen er både et komplett religiøst system og en fullt utviklet livsanskuelse, med en transcendent Gud, lavere guder eller engler (engler eller budbringere er bare et annet uttrykk for de kreftene som de fleste religioner klassifiserte som underordnede guder, samt ånder og helter), en kosmologi eller forklaring på verdens opphav og tilstand og en antropologi eller menneskeforståelse, og den er full av allusjoner til og metaforer hentet ifra De eleusinske mysteriene, og ifra andre mysterieskoler i Hellas og Egypt og det nære Asia.

Den første tenkemåten som forvrenger platonismen: Ekstrem religiøs dogmatisme

Hvis det er slik, hvorfor er da ikke dette mer kjent? Vel, det var kjent og temmelig ukontroversielt til langt inn i den kristne æra (A.D./e.Kr.) at platonismen faktisk handlet om teologi og om tro (eller snarere om både tro og visdom), og rekke kristne intellektuelle, inkludert St. Augustin av Hippo, erkjente at platonismen framsto som en forløper til kristendommen, og at Platon nærmest var for en kristen å regne, i den grad det var mulig å være det mer enn tre århundrer før Kristi antatte fødselsår.

Men etter hvert som organisert kristendom gikk i en stadig mer dogmatisk og rigid og lukket retning, og kirken i økende grad krevde og fikk et slags monopol på konsepter som teologi og omvendelse og frelse, ble platonismen langsomt, men sikkert trykket inn i og tvunget inn i kategorien ”filosofi”, som nå gradvis begynte å bety noe ganske annet enn det Platon (og forløperen Pytagoras) hadde lagt i det ordet, siden kristendommen og kirkene nektet å akseptere det man så som «konkurrerende» veier til Gud, og platonismen bare kunne fortsette å eksistere som en slags ”ufarliggjort” og nærmest ”avlivet” utgave av hva den egentlig hadde vært. (Men selv på 400-tallet etter Kristus kunne Proclus finne på å kalle sitt hovedverk Om Platons Teologi.)

Det var med andre ord ”akseptabelt” å benytte seg av de mer sekulære sidene ved platonismen, men å fortsette å si at platonismen er like monoteistisk eller mer sant monoteistisk enn både jødedom og vanlig kristendom, og antagelig er opphavet (eller i hvert fall en del av opphavet) til dem begge, og at platonismens Høyeste Gud, som trolig er identisk med den Gud Kristus siktet til når han snakket så enigmatisk og forunderlig (og etter vår mening sant) om sin Fader i Himmelen, ikke er den samme guddom som Det gamle testamentets YHWH, og at frelse vinnes ved oppnåelse av Visdom eller Kunnskap eller Gnosis, som igjen vinnes når Det indre eller tredje øye opplyses av Nous, dvs. av «Den hellige ånd», og dette Øye erfarer Noesis eller Vidsyn eller Kontemplasjon, det ble ikke lengre tillatt.

Noe av det som fant sted mot slutten av antikken og i begynnelsen av middelalderen var altså en form for meningsforskyvning eller betydningsendring hva essensielle begreper som ”religion” og ”filosofi” og ”tro” og ”teologi” og ”intellekt” angikk, og nettopp de forskyvningene utgjør en av røttene til dagens forvirring og feiltolkning av Platon og Den platonske tradisjonen.

Den andre tenkemåten som forvrenger platonismen: Ekstrem sekulær rasjonalisme

I tillegg til denne tidlige og religiøst motiverte forvrengningen av platonismen kom den som mye senere ble begått av opplysningstidsideologiene, men av en helt annen årsak – de var ute etter å sekularisere og desakralisere samfunnet og verden, via voldelig revolusjon om nødvendig (som i Frankrike på 1700-tallet og 1800-tallet), og hadde som sitt ultimate mål en form for utopisk, proto-kommunistisk verdensstat uten grenser eller separate folkeslag, og så all sann religion som en hindring eller en potensiell utfordring.

Opplysningstidstenkerne begynte derfor, dels bevisst og dels ubevisst, å fremme en lesning av Platon som tolket Staten som en rent materiell og verdslig størrelse, som framhevet fornuft og logikk og ignorerte den delen av mennesket som i Platon står høyere enn og er viktigere enn fornuften, nemlig Det indre øye, Sjelens øye, og som promoterte en rent sekulær og fornuftsbasert forståelse av og utøvelse av filosofi.

Man grep gjerne til Platon for å forsvare tanken om en republikk, samtidig som man uten vanskeligheter ”glemte” at Platons ”republikk” egentlig er et kongedømme, hvor monarken hersker på grunnlag av guddommelig inspirasjon (som ville være åpenbar for alle som møtte ham, og hvis effekt kan sammenlignes med de buddhistiske dyder, for eksempel), og man brukte begjærlig sokratiske dialogmetoder til å kritisere kirken, og spesielt den romersk-katolske kirken, men nektet å innrømme at det selv St. Augustin var villig til å medgi, nemlig at bortimot hele den kristne teologi faktisk kunne gjenfinnes i platonske verker (nøyaktig hvilke verker det var St. Augustin siktet til er ukjent, men, som jeg viste i min masteroppgave, eksisterer det faktisk et sitat fra Platons Staten i St. Augustins Treenigheten/De Trinitate).

Hvis jeg ble bedt om å si noe mer konkret om hva platonismen står for, og om hva platonister ”tror på” eller har som sin overbevisning, så ville jeg svare at:

Bevissthet eller hug eller sinn er det primære

Vi mener at bevissthet kommer forut for og er opphavet til all materie – bevissthet er altså ikke, i våre øyne, et produkt av eller en effekt av kroppslige, kjemiske og biologiske prosesser, men er tvert imot opphavet til dem, både fordi sjelen eller sinnet står ”over” og styrer kroppen, og fordi alt i denne verden, alle atomer og molekyler og forbindelser, egentlig springer ut av Gud – Den høyeste Gud, Det første prinsipp, som ikke er først i tid, men i status, Socrates’ og Kristus’ mystiske Fader – i en uopphørlig flod eller emanasjon, som utgjør en kontinuering skapende handling.

Hjernen er ikke årsaken til bevissthet, det er omvendt – bevissthet er årsaken til hjernen, og hjernen er mer lik en ”signalmottager” enn en ”signalgenerator”.

Nå brukte ikke Platon, så vidt vi vet, noe gresk ord som kan oversettes som ”bevissthet” (som strengt tatt betyr å vite om seg selv, men som i vår tids bruk kan indikere ”consciousness”) i sine dialoger, men tanken om at det vi kaller bevissthet befinner seg på et høyere plan enn og er kilden til den materielle verden er implisitt i alle hans verker.

Sjelen er udødelig, og er ikke avhengig av kroppen

Vi er overbevist om sjelens udødelighet, varighet og uavhengighet. Som Platon lar Sokrates uttale i Politeia: ”Sjelen er udødelig, og går aldri til grunne”. Med dette mener vi at den individuelle, selvbevisste menneskesjel, det vil si det individuelle sinn, slett ikke er avhengig av eller uløselig sammenvevd med den enkeltes fysiske, materielle kropp, men tvert imot overlever det biologiske legemets død og oppløsning, fortsetter sin våkne, selvbevisste eksistens selv etter at kroppen er borte, og i prinsippet kan leve evig på de høyere, immaterielle plan som utgjør det kristne er vant til å kalle Himmelen.

Nøyaktig hvordan koblingen mellom sjel og legeme er innrettet, og nøyaktig hva som skjer ved unnfangelse og ved død, har vi ingen bestemt lære om, men vi regner det som sikkert at sjelen, i seg selv, utgjør noe langt mer fantastisk og utrolig enn det vi vanligvis er klar over under vår korte pilegrimsreise her på Jorden, at sjelen i større eller mindre grad begrenses av den fysiske kroppen når den inkarneres, fordi det kun er på den måten at den kan inkarneres på et lavere plan enn det hvor den har sitt opphav, og at sjelen gjennomgår en form for befrielse, en retur til sin uinkarnerte tilstand, når den fysiske kroppen dør, fordi sjelen da ikke lengre er tvunget til å ha samkvem med alle de lavere drifter og lyster og lidenskaper og lidelser og prøvelser og problemer som nødvendigvis danner en del av det biologiske vesens tilværelse – en tilværelse som er en tilværelse i tid.

I hvilken grad reinkarnasjon, altså gjentatte inkarnasjoner, og det vedisk filosofi kaller karma, danner en del av dette bildet, kan diskuteres, men vi antar at de fleste sjeler gjennomgår flere jordiske inkarnasjoner, samt opphold av ulik lengde på høyere eller lavere plan, altså plan hvor man høster de uunngåelige metaforiske fruktene av det man har gjort på Jorden, enten det er i form av smerte og mørke eller i form av salighet og samkvem med Gud.

Etter døden blir sjelen trukket til det den selv ligner på og lengter etter, og de som har levd et liv i åndelig mørke, i nedrighet eller i uhemmet tilfredsstillelse av lyster, for eksempel, vil ikke unnslippe et lignende mørke etter jordelivet – ikke fordi Den høyeste Gud ønsker dem noe vondt, eller går inn for å ”straffe” dem, men fordi det er nødvendig at alle individer blir konfrontert med konsekvensene av sine handlinger, både for deres egen skyld, og for ivaretakelsen av universell rettferdighet – mens de som har levd et liv i åndelig lys, i godhet og moderasjon og kjærlighet til Gud, vil skyte opp til de himmelske høyder som piler skutt av en erfaren skytter mot en blink. For at dette skal kunne finne sted, ble det fra begynnelsen av vevet en objektiv mekanisme for oppfyllelsen av rettferdighet inn i selve universets vesen, så og si, som ikke har noe som helst med sinne eller hevn å gjøre, men som ganske enkelt sørger for at alle de valg et individ gjør i løpet av sitt liv resulterer i en passende «belønning».

Mennesket er ikke kroppen, men sjelen, og det sanne menneske er himmelsk

Vi anser mennesket, slik det eksisterer i vår verden, som et svært komplekst vesen, som kan sies å bestå av flere distinkte deler eller krefter, og vi anser at disse delene, via en prosess som kan beskrives som en yoga eller samling, må ”ordnes” i et hierarki hvor de bedre og høyere delene styrer og guider de dårligere og lavere. Først når et slikt arrangement oppnås entrer det enkelte menneske en tilstand av det Platon kaller Rettferdighet, som er en psykologisk «ordning» hvor alle de ulike kreftene som utgjør mennesket befinner seg i sin passende posisjon og utfører sine naturlige oppgaver. En slik tilstand av Rettferdighet eller Helhet vil, dersom den ypperste kraft eller det høyeste fakultet, Sjelens Øye, er aktivert, og dette Sjelens Øye, sammen med Forstanden, guider og informerer alle de andre psykologiske delene av personen, også kunne beskrives som kongelig, og som et monarki, men det å oppnå et indre kongedømme, og å bli en kongelig monark, filosofisk sett, krever både en egnet natur og mange år med forberedelser.

Hva de andre delene av mennesket angår, kan de beskrives som Viljen, De nødvendige lyster eller drifter og De unødvendige lyster eller drifter. Sammen med Sjelens Øye og Forstanden gir de opphav til mennesket, slik det er i sin inkarnerte tilstand, og disse fem ulike delene eller kreftene korresponderer til de fem ulike styresett som Platon, i Politeia, omtaler som Kongedømme, Aristokrati, Timokrati, Oligarki og Demokrati.

Disse fem styresettene er altså ikke, i Platon, kun betegnelser på ytre, konvensjonelt politiske ordninger av samfunn, men brukes også som slående metaforer for krefter i mennesket selv, og i tillegg til å symbolisere bestemte slike krefter, som Fornuften eller Sjelens Øye, viser de også til visse indre psykologiske konstellasjoner, som når styret til Sjelens Øye betegnes som Kongedømme, og styret til Fornuften som Aristokrati, og styret til Viljen som Timokrati eller Krigerstyre, og så videre. Men i tillegg til disse tre funksjonene betegner de også sosiale kategorier, altså grupper eller klasser av mennesker som har visse mentale ordninger eller dominerende inklinasjoner til felles, og det er grunn til å tro at de også viser til de ulike tidsaldrene i en kosmisk syklus, slik at Kongedømme korresponderer til Gullalder, Aristokrati til Sølvalder, Timokrati til Bronsealder, og så videre.

Det sistnevnte reiser spørsmålet om det er mulig å forene Platon med Hesiod, som er den greske forfatteren som omtaler tidsaldre i mest detalj, og om vi kan søke videre utlegninger av det Platon sier i indiske og vediske filosofiske systemer, som har langt mer omfattende beskrivelser av tidsaldre enn noen av de gamle europeiske tekstene som har overlevd, men det er noe som vil måtte behandles i et annet essay.

Platonismen har, i likhet med kristendommen, en doktrine om at mennesket er skapt i Guds bilde (Imago Dei), men presiserer at det er sjelen som ligner på eller speiler Gud, og at det er sjelens høyere krefter, altså Det indre øye og Forstanden, som gjør den gudelik, og ikke den fysiske kroppen, og det at det må være slik sier seg vel egentlig selv, for de færreste vil hevde at mennesket ligner på Gud fordi Gud har en menneskekropp!

Ifølge Platon er det kun den høyeste av menneskets tre hoveddeler, det vil si den kongelige og aristokratiske delen, Det tredje øye og Forstanden, som er sant menneskelig, og det er dette Indre menneske – et gresk uttrykk som apostelen St. Paulus senere, med rette, gjør til sitt eget – som er guddommelig, og som, kan vi anta, ligner på Den evige og guddommelige menneskeidé eller form i Himmelen som alle ”sanne mennesker” (rene sjeler) kommer ut av og gjenspeiler. Som klassisisten James Adam sier i sin kommentar til 501b i Platons Politeia:

“This sure and abiding conviction of the presence of a divine element within us, rendering our nature essentially and truly human, makes itself felt in nearly all the dialogues of Plato.”

Platonismen har det beste, riktigste og nobleste gudsbegrepet noensinne formulert

Tenk, en religion som har Det gode, Det sanne og Det skjønne som høyeste Gud – eller høyeste manifesterte og tilgjengelige Gud, for å si det mer presist – er det mulig å forestille seg noe edlere og mer inspirerende?

Bibliography and further reading

Rickabaugh, Brandon L. (2018). Responding to N. T. Wright’s Rejection of the Soul. The Heythrop Journal, 59(2), 201–220. Retrieved from https://onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1111/heyj.12341

Schäfer, L. (1997). In Search of Divine Reality. Science as a Source of Inspiration. Fayetteville, AR, the United States: University of Arkansas Press.

Schilvold, E. (2020). Visions of the Suprarational: A Study of the Concept of Nous in the Works of Plato and St. Augustine of Hippo (Master’s thesis). Retrieved from https://hdl.handle.net/11250/2678790

Vedlegg: Kopi av annonse publisert på Finn.no høsten 2020, og senere republisert på Finn mer enn ti ganger. 5756 personer mottok annonsen på e-post, 8853 fikk «push-varsel» om annonsen, 3505 personer klikket på annonsen, og 88 larget den som favoritt.

Uvanlig masteroppgave om gresk filosofi (en analyse av Platons «Staten» m.m.)

Er du interessert i antikkens greske filosofi? Da vil jeg ønske deg velkommen til å laste ned og lese min nye masteroppgave om dialogen Staten, som man kan hevde er Platons viktigste verk, og om hvordan Platons metafysikk og menneskesyn og kosmologi påvirket sentrale kristne tenkere som St. Augustin av Hippo. Et tapt verk av Cicero blir også behandlet.

MERK: Formelt publisert av VID vitenskapelige høgskole på https://vid.brage.unit.no/vid-xmlui/handle/11250/2678790

Masteroppgaven er resultatet av både en lang personlig, åndelig reise og omkring et halvt år med systematisk forskning på Platons og St. Augustins sentrale verker (i henholdsvis gresk og latin), og ble belønnet med en A, høyeste karakter, så her vil jeg tro at de fleste som er glade i det gamle Hellas og i antikkens greske og romerske kultur kan finne noe spennende.

Den inneholder dessuten en rekke funn som knapt er omtalt i akademisk litteratur tidligere (etter hva jeg kan bedømme). Språket er engelsk, men stilen er forholdsvis ukomplisert.

Masteroppgaven er på ca. 100 sider, foreligger som en PDF (e-bok), og kan foreløpig lastes ned helt gratis, fra min hjemmeside. Du finner den ved å søke på navnet mitt, og/eller tittelen «Visions of the Suprarational: A Study of the Concept of Nous in the Works of Plato and St. Augustine of Hippo». Gjerne i DuckDuckGo, som er en søkemotor som ikke manipulerer resultatene like mye som Google gjør 🙂

Direktelink til PDF-filen:

Klikk for å få tilgang til schilvold_edmund_master_thesis_theology_nous_platonism_christianity.pdf

Se også https://vid.academia.edu/EdmundSchilvold

Oppdatering juli 2023: Jeg kan nå også tilby de filosofisk anlagte en «oppfølger» til denne masteroppgaven (som er blitt lastet ned flere hundre ganger siden denne annonsen ble lagt ut først gang, noe som selvfølgelig er gledelig):

The Nature of Plato’s Good Revealed: Platonic Theology and Its Relation to Christianity and Judaism

https://www.academia.edu/98795256/The_Nature_of_Plato_s_Good_Revealed_Platonic_Theology_and_Its_Relation_to_Christianity_and_Judaism

Dette er et lengre essay hvor jeg ser nærmere på hva Socrates (i henhold til Platon) sier om Det gode (et veldig, veldig sentralt konsept i Platons filosofi), og på hvorfor «Det gode selv» og «Det godes ide» trolig ikke refererer til det samme, samt implikasjonene av denne nye og banebrytende tolkningen av platonsk metafysikk (hovedsakelig basert på informasjonen i Platons mesterverk, Staten.)

P.S.: Jeg er spesielt interessert i å høre fra dem som kan tenke seg å bidra til gjenopplivingen av antikkens platonske akademi, og av ikke bare forståelsen av, men praktiseringen av, genuin og autentisk platonsk filosofi! Ikke vær redd for å ta kontakt! Hvis vi i framtiden skulle klare å samle nok interesserte, kunne vi muligens organisere et slikt initiativ som et trossamfunn, og på den måten få økonomisk støtte til våre aktiviteter.