”Det er i motbakkene at det går oppover” – et tilbud om livshjelp og coaching

Er du på et vanskelig sted i livet? Eller synes du bare at tilværelsen er utfordrende? Føler du behov for å snakke med noen som kan hjelpe deg å rydde opp i tankene dine, eller som kan gi deg et nytt og bedre perspektiv på livet? Jeg er utdannet teolog/filosof, har skrevet flere bøker og har en livserfaring utover det vanlige, og kan på grunnlag av det tilby både generell rådgivning og åndelig veiledning.

Første konsultasjon er på inntil 45 minutter, er gratis og uforpliktende, og avholdes i utgangspunktet digitalt, via programmer som Skype, Zoom, Whatsapp, Signal eller Google Duo. Tanken er at denne innledende samtalen gir oss begge en mulighet til å vurdere om dette er noe vi kan eller vil gå videre med. Du får anledning til å prøve ut noe av tilbudet før du betaler noe, og jeg får anledning til å vurdere hvordan tilstanden din er, og om det er sannsynlig at jeg vil kunne bidra med noe, eller om du heller bør oppsøke andre typer hjelp. Hvis vi begge kommer til at vi vil fortsette samtalen, avtaler vi en dato for signering av en enkel avtale, samt for neste konsultasjon, som kan gjøres både i virkeligheten og via nett, avhengig av hva som passer best.

Det er viktig å understreke at dette ikke er et tilbud om behandling, men kun en invitasjon til å motta rådgivning, coaching eller andre former for veiledning. Intensjonen er å begynne å dekke et behov som i dag ikke er i nærheten av å bli dekket i Norge, nemlig behovet for å kunne samtale fortrolig med et kunnskapsrikt og empatisk medmenneske over tid om det som er vondt eller vanskelig eller uklart.

Ingenting av du tar opp vil bli ”journalført” eller ”loggført” – alt forblir mellom oss – og du kan når som helst trekke deg. I den grad man kan snakke om terapi, så er det en ”uformell” terapi det dreier seg om. Hvis du er suicidal, eller har alvorlige psykiske lidelser, eller sliter med avhengighet, må du i første rekke oppsøke annen bistand.

Bakgrunnen for lanseringen av dette tilbudet er den urovekkende sosiale og samfunnsmessige utviklingen som har funnet sted over de siste årene. For å si det litt brutalt: Norge er, til tross for all sin vakre natur og sine store økonomiske ressurser, i ferd med å bli en åndelig og kreativ ørken. De som har opplevd hvordan livet her kan bli når man får kroniske sykdommer eller andre alvorlige utfordringer, vet at dette slett ikke er noen overdrivelse.

Men man behøver ikke å være i en situasjon utenom ”det vanlige” for å kjenne at noe er galt, eller at noe fundamentalt ”mangler”. En dels bevisst, dels ubevisst materialisme gjennomsyrer bortimot alle deler av det moderne norske samfunnet, fra skolesystemet og universitetene til arbeidsplassene, sykehusene og mediedekningen (og til og med kirken) – og da mener jeg ikke kun materialisme i dagligdags forstand (griskhet), men materialisme i betydningen av et nesten totalt fravær av tanker om, samtaler om og tro på noe som er bortenfor eller overstiger denne fysiske verdenen av atomer og molekyler som vi nå lever våre liv i.

Denne materialismen, som man kan si er både en ”filosofisk” og ”psykologisk” materialisme, resulterer i såkalt nihilisme, det vil i en innstilling til livet som er blottet for høyere verdier, dypere overbevisninger og større perspektiver, og som framstår som uunngåelig, og denne munner igjen ut i en opplevelse av livet som grunnleggende kaotisk, tilfeldig og meningsløst.

Dette åndelige mørket henger sammen med epoken vi befinner oss i, som vi kan kalle Moderniteten, og som enkelt sagt er karakterisert av to skjebnesvangre tendenser – en overdrevent kald og snever og rasjonalistisk tilnærming til verden (reduksjonisme) og det parallelle sammenbruddet i tilliten til tradisjonelle religioner og religiøse institusjoner (som de etablerte kirkene og trossamfunnene).

Dette gjøres ikke akkurat noe bedre av at flere av kirkene synes å være fullstendig ute av stand til å forstå hva som har skjedd, for ikke å snakke om hva tiden vi nå er i både krever og muliggjør, samtidig som vitenskapen og akademia generelt fortsatt stritter imot eller unngår den vidunderlige utvidelsen i virkelighetsforståelse som de siste 150 årene med vitenskap (for eksempel kvantefysikk) faktisk har muliggjort – men som folk flest vet lite eller ingenting om.

Hvis alt dette høres komplisert og overveldende ut, så vær ikke redd: Dette er bare et forsøk på å tegne en skisse av hvor vi er som samfunn, og hvorfor, samt på å introdusere noen essensielle filosofiske begreper, og er noe vi kan komme tilbake til senere, hvis det skulle være ønskelig.

Helsevesenets onde sirkler

Det som kanskje er enda mer alvorlig for folks hverdag, er at denne materialismen også gjennomsyrer sykehusene og institusjonene, helsevesenet og det statlige byråkratiet. Dette har vi gjentatte ganger både sett med egne øyne og opplevd på kroppen, sp og si. Mennesker som i bunn og grunn er friske, men som sliter med for eksempel nedstemthet, eller en indre uro, eller en opplevelse av meningsløshet – plager som nå har antatt epidemiske proporsjoner over hele den vestlige verden – blir fortalt at det er dem det er noe galt med, og blir henvist til freudianske ”psykologer” (jeg setter ordet i anførselstegn fordi de fleste slike ”psykologer” avviser sjelens eksistens, eller arbeider som om den ikke eksisterer), ”psykologer” som har et radikalt materialistisk og overseksualisert verdensbilde (Freud hadde en fiendtlig innstilling til religion og åndelighet, og var besatt av ideen om at sexdriften er den sentrale faktor i menneskelivet), og som derfor har lite eller ingenting å bidra med i tilfeller hvor det i realiteten er den moderne tidsånden og karakteren til det moderne samfunnet som er det egentlige, underliggende problemet.

I verste fall blir folk satt på en eller flere medisiner som er avhengighetskapende (eksempelvis en eller annen type sovepiller), og/eller som har alvorlige bivirkninger – eksempelvis angst og hukommelsestap (konsekvenser som pasientene ofte ikke blir tilstrekkelig advart mot av legene pga. arbeidspress og tidsnød og en forestilling om at ”skolemedisin” er det eneste som faktisk ”virker”), samtidig som for eksempel meditasjonsteknikker (utviklet og utprøvd i India over en periode på flere tusen år) eller behovet for en større innsikt i ens egen og verdens sanne natur – eller relativt ufarlige urtemedisiner og kosttilskudd – blir totalt ignorert.

De mest uheldige – og de er ikke så rent få – ender i en katastrofal ond sirkel hvor ”det ene tar det andre”, og hvor bivirkningene til én medisin blir forsøkt behandlet med en annen medisin, som så utløser enda flere problemer, og så videre.

Et av mest sjokkerende eksemplene på hvor galt det kan gå når man prøver å ”medisinere bort” følelser og opplevelser som egentlig eller sannsynligvis er en naturlig konsekvens av livet man lever og/eller miljøet man befinner seg i, er det som for ikke så veldig lenge siden skjedde med den verdenskjente kanadiske universitetsprofessoren, motivatoren og forfatteren Jordan Peterson. Han begynte å ta såkalte ”benzodiazepiner” for å takle sin ekstremt hektiske og krevende tilværelse, og så kom avhengigheten og de alvorlige bivirkningene krypende, uten at han fullt ut forsto hva som var årsaken.

For mer informasjon om hva Peterson har vært igjennom, se denne artikkelen: ”The Secret Benzo Epidemic: Jordan Peterson’s Revelations Reveal What Addiction Professionals Have Been Saying for Years”

Før Peterson ”visste ordet av det” befant han seg på sykehus, og det var trolig bare den enorme innsatsen til venner og familie og diverse særskilt gode leger som reddet ham fra å måtte tilbringe resten av livet bak stengte dører – men det tok ham mer enn to år å komme til hektene igjen.

Jeg har selv erfart en del av det overnevnte – både i forbindelse med egne helseproblemer (øyebetennelser i 2011 og 2015), alvorlig sykdom i familien og min nå mangeårige rolle som kontakt for vanskeligstilte – og de heller dyrekjøpte erfaringene er noe av grunnen til at jeg tror jeg kan ha mye å bidra med hva rådgivning og veiledning og coaching angår. Jeg har sett ”systemet” fra innsiden, både i forbindelse med behandling av meg selv og av familiemedlemmer og i forbindelse med de langvarige oppdragene jeg har hatt, og jeg må dessverre si at mye av det jeg har sett ikke har vært bra, og bare har gjort meg enda mer kritisk til det materialistiske, reduksjonistiske paradigmet vi befinner oss i.

Noen eksempler er som følger: (1) Pasienter med åpenbart og nær akutt behov for profesjonell oppfølging som bare blir gående uten egentlig hjelp på grunn av statlig gjerrighet og sneversyn, (2) såkalte pleiere som bruker mye av arbeidstiden på brettspill og matlaging fordi de har fått oppgaver som de ikke har kunnskap eller vilje til å utføre, (3) et nesten totalt fravær av noe som kan kalles åndelig eller oppløftende eller vakkert, og (4) et ”velferdsbyråkrati” som synes å være laget for å skremme folk vekk, som synes å tiltrekke seg noen av landets sureste og mest maktsyke personligheter, og som ofte (men selvfølgelig ikke alltid) framstår som totalt ribbet for romslighet og medmenneskelighet og imøtekommenhet. Ja, jeg må dessverre si det så sterkt. Selv noe så grunnleggende i omsorg som empati og medfølelse og vanlig høflighet (spesielt viktig i møte med alvorlig syke mennesker) har ofte vært mangelvare.

Min egen åndelige reise

Det er på bakgrunn av denne åndelig sett svært alvorlige situasjonen at jeg ønsker å tilby min hjelp til deg, kjære leser. Jeg hadde en positiv innstilling til livet helt fra barnsben av, og var ifølge de fleste som kjente meg over gjennomsnittet kreativ og intelligent – jeg kunne for eksempel lese bøker uten problemer før jeg i det hele tatt hadde begynt på skolen (som da startet når man var syv) – men ca. ti år senere, da jeg var 17 eller 18 år gammel, og i teorien skulle ha blitt mye klokere, opplevde jeg en form for åndelig og eksistensiell krise som jeg fortsatt husker tydelig – etter en masse lesing både i skolesammenheng og på fritiden hadde jeg nådd et slags ”metningspunkt”; jeg hadde lest det meste som den gang var mulig for en tenåring å lese om geologi og biologi og astronomi, og det materialistiske verdensbildet som var det underliggende utgangspunktet for alt jeg hadde lest, og som jeg gradvis var blitt fanget inn i, var et verdensbilde uten dypere mening og uten noe egentlig håp, siden det så hele naturen, som jeg alltid hadde vært enormt glad i, som resultatet av en serie tilfeldigheter, og regnet det som sikkert at både vårt eget solsystem og hele universet var dømt til tilintetgjørelse.

Det var et slags ”nietzschiansk” øyeblikk, kan man si – jeg så klart det fryktelige mentale og åndelige mørket, det altoppslukende svarte hullet, som et slikt verdensbilde nødvendigvis fører til når man er følsom og intelligent og reflektert, og derfor ser alle de logiske konsekvensene, og jeg ønsket meg vekk, og kunne ikke helt akseptere det jeg så, for den store skjønnheten og den forunderlige mystikken i naturen som jeg alltid hadde elsket, gjorde det jeg så frastøtende, men samtidig kunne jeg ikke se noen intellektuelt sett ærlig og farbar vei bort fra materialismen og dens unngåelige konklusjoner.

Man kan si at alt det beste og viktigste jeg har gjort i livet siden den gang har vært deler av og ledd i en kamp for å bryte ut av og overvinne materialismen og dens mentale fengsel, og siden slutten av 20-årene har jeg heldigvis kunnet si at jeg i større og større grad har lykkes – mot alle odds.

Akkurat hvorfor jeg har kjempet en slik indre kamp mot kondisjoneringen og hjernevasken jeg ble utsatt for i skolesystemet og i samfunnet generelt er vanskelig å si med sikkerhet, selv nå – en grunn kan være at det vidunderlige og utrolige jeg møtte i naturen – og i noen grad også i tradisjonell kunst – gjorde det plent umulig å godta et reduksjonistisk verdensbilde. En annen grunn kan være at jeg alltid følte meg og var annerledes, og opplevde en stille, men energisk dragning mot noe ”annet” – noe ”helt annet” – noe som egentlig ”ikke er av denne verden”, men som man en sjelden gang får glimt av i denne verden likevel.

Til syvende og sist forblir likevel det hele mystisk og ubegripelig, for det er noe i oss som vi ikke vet hva er, og som vi antagelig ikke kan vite hva er – i hvert fall ikke så lenge vi befinner oss på denne siden av ”det store skiftet” som er døden til vårt biologiske legeme.

Denne lange åndelige reisen tror jeg vil være en av mine fremste fordeler i møtet med mennesker som søker mening og indre fred, for jeg har virkelig vært der de er, og jeg kom meg til slutt ut av det og videre, og husker hvordan og hvorfor.

*

Med det vil jeg invitere deg til og oppfordre deg til å ta kontakt, kjære leser. Du har ingenting å tape på å prøve en samtale, og er du heldig, blir det starten på det du senere vil se som en ny og bedre fase i ditt liv!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s